En perle

Hva som er det som gjør at vi (det vil si Hustruen og jeg) faller for noen steder men finner andre helt uinteressante? Kanskje kan jeg forklare det med at jeg husker veldig godt han som sa at han ikke syntes noe særlig om å spise på Trattoria di Montemagno fordi han aldri hadde hatt en gurmét-opplevelse der. Hvilket helt sikkert er riktig, men man går jo dit for stemningen. Uansett, i går fant vi en perle av et sted å spise.

Det var en slags bar, men med litt kokemuligheter og store bord (av elendig plastkvalitet). Vi hadde lett rundt i badebyen San Vincenzo en stund på jakt efter middag. Men det er badeby, og ingen mangel på steder med stearinlys på bordene, livrékledte kelnere, og menyer på tysk. Stilig, bevares, men ikke noe for oss. Vi hadde gitt opp da vi begge fikk øye på noen plaststoler nede i en sidegate; plaststoler er et sikkert ikke-turist tegn, så vi svingte ned.

Vår opplevelse kan best beskrives ved å fortelle at kelneren, som var en gutt på circa 17 år, spurte om jeg syntes risottoen med sjømat var god. Da jeg sa den var fantastisk lyste han opp som en sol og sa stolt Mamma lager den hjemme og så tar vi den med hit! Borte i baren sto Mamma og fulgte nøye med og da jeg smilte og vinket kneiste hun stolt med nakken mens Pappa nikket fornøyd.
Så om du noen gang er i San Vincenzo anbefaler vi La Baracchina i Via del Faro. Detaljer her. Som du ser om du følger linken ligger La Baracchino mindre enn 10 meter fra Middelhavet. Men det er altså ingen meny på tysk, ingen duk på bordet, ingen stearinlys og det beste de har å tilby er Mammas risotto con frutta di mare.