Porchetta in Piazza

Av alle de tusenvis små landsbyer som krydrer åskammene i Toscana har vi av en aller annen grunn falt for Cerageto (kjedelig offentlig informasjon her). Det essensielle er at i Cerageto ligger Albergo Villa Verde og her mottas vi alltid med så varm vennlighet at vi vender stadig tilbake. Vi (det vil si Hustruen og jeg ) stoppet der ved en tilfeldighet for mer enn ti år siden, og, som man sier: You can check out at any time, but you can never leave.

I henhold til Wikipedia er porchetta en amerikansk rett som serveres i italiensk resturanter over there. Vi andre heller til å mene det er en italiensk rett som derfor også serveres i italienske restauranter over there. Uansett, hver vinter steker Roberto på Villa Verde en hel gris og hele landsbyen (og vi) tropper opp og mesker oss. Første gangen var Perm og jeg der ved en tilfeldighet; nå er vi der like sikkert som resten av inventaret. Men det er jo veldig lenge fra én vinter til neste, så i slutten av juli arrangeres det hvert år Porchetta in Piazza. Hva er vel to timers reisevei når belønningen er porchetta i slike omgivelser?
Hustruen sitter helt til venstre inntil husveggen. Ellers ser vi grisens hode ligge igjen på bordet.

Middag hos Maria

Forleden var vi bedt på middag hos Maria. Inkludert vår arbeidende gjest Sandra (til venstre på bildet) var vi ti til bords. Disse middagene er en livlig seanse med tre generasjoners familie og oss nordmenn som prøver å få med oss samtalene som går på kryss og tvers hele kvelden. De tradisjonelle fire rettene utvides stadig til fem og seks, og denne kvelden var det sjømat som sto i fokus. Vi startet med flere antipasti av ansjos, blekksprut og blåskjell, nydelig marinert og tillaget av Maria. Som alternativ var det også satt fram skinke. Deretter pasta med saus fra havet og som secondo var det både nydelig laksefilet og rosbif. Og desserten var først gode oster, deretter en hjemmelaget terte. Etter et slikt måltid er vi meget mette og ganske øre av all den høylytte praten. Flere samtaler går stadig samtidig og vi prøver å forstå og delta, noe som faktisk går bedre og bedre etter som vi antagelig også selv blir mer lik naboene våre i måten å snakke på. Maria er også landsbykokken som gjestene våre kan leie til sin egen leilighet, følg linken!

Link

Nordmenn i Calci

Onsdag 18. juli hadde lokalavisen Il Tirreno (som dekke provinsene Livorno, Pisa, Lucca, Pistoia, Grosseto, Massa Carrara og Prato; opplag ca 80.000) en artikkel om befolkningen i Calci. Det er to ting som er verdt å nevne. Det første er at det bor tre nordmenn i kommunen; det skulle bli Storesjefen, Lillesjefen, og meg. Ellers skriver de at

Turister ankommer fra alle hjørner av kloden. Fra den Skandinaviske halvøy kommer det spesiellt stadig fler nordmenn. Gjestene fra Norge får en god mottakelse i Montemagno og de gjengjelder det på en sympatisk og dannet måte. "Nordmennene utmerker seg på en positiv måte..." sier Anna Maria Venturi, som driver (trattoriaen) del Chiasso.

Så får vi bekreftet det vi har visst hele tiden: Våre gjester utmerker seg!
Klikk på artikkelen for å lese den selv.

Antona

Antona ligger som en malingsflekk på et stort grønt lerret. Litt upraktisk er det sikker å bo her for veien opp til Antona er ganske svingete. For ikke å snakke om veien fra Antona videre oppover. Du kan se et flyfoto av Antona her. Men utsikten fra Antona, den er fantastisk. Vi drakk kaffe på San Pellegrino in Alpe, spiste lunch på Ville Verde, og is i Massa; været var som det alltid er på denne tiden: Blå himmel og sol.

Solsikker

Hva er vel vakrere og mer forunderlig enn en solsikkeåker i Toscana? I tusenvis står de der på geledd. Snur seg mot sola om morgenen, snur seg fra sola når de er enige (eller kanskje det er èn som bestemmer for alle?) om at nå er det nok sol for i dag. Og i bakgrunnen kneiser sypressene mot den blå himmelen.

Hverdag i gata

Ikke alle naboene våre har hage eller terrasse i tilknytning til leiligheten sin. Det ser imidlertid ikke ut til å være noe stort problem. Gata er for alle, selv om det egentlig verken er plass til fortau eller sittebenker. Man finner seg alltids et sted, Donatella med sitt håndarbeid og Franco med sin ettermiddagspipe.

Patente

Det er utrolig hva man kan få til. For eksempel vet vi nå at det er mulig å ta førerkort (patente) med basis i en liten håndfull kjøretimer. Men det har Karine greid. Beklageligvis har vi enda ikke et bilde av den stolte innehaversken, men dersom noen tør å låne ut en bil skal vi vel greie å få foreviget henne før hun forsvinner avgårde.

Santallago

Søndag gjorde vi noe vi har snakket om lenge, nemlig kjøpre opp på Monte Pisano og spise lunch. Oppe på toppen finnes det noe som engang var en stor almenning, som nå vedlikeholdes av private interessenter. Det er en stor gresslette omkranset av kjempestore kastanjetrær, en trattoria, og en bar. Vi gjorde som de fleste andre, tok med oss lunchkurv og satt i skyggen under trekronene og nøt vår rosé. Vel, akkurat det siste er det ikke så mange som gjør: Her i Italia skal vin enten være hvit eller så rosé er det ikke så mye av. Men, uansett, vi hadde det bra. Efter maten ruslet SAM og jeg omkring og så på folk mens Hustruen leste videre i sin krimroman.
SAM har forresten vært arbeidende gjest og arbeidet uavbrutt halvannetn uke med edb og data.

Small Business Server

Hvem skulle tro at jeg hver eneste dag skulle bruke av min dyrebare tid til å lese KB fra Microsoft TechNet? Men med tungt hjerte har jeg akseptert at de løsninger jeg bygger når jeg får gjøre som jeg vil, de er det ingen andre som kan vedlikeholde. For eksempel har jeg isolert nettet som gjestene bruker ved å sette inn en maskin uten bevegelige deler (en Soekris som booter fra flash) som kjører NetBSD og sikrer dobbel NAT. Men for å drifte et nett med slike løsninger krever kompetanse det er vanskelig å oppdrive. For å si det mildt.

Så, eftersom Verden er som den nå engang er, har jeg valgt å flytte hele mitt nett (som inkluderer både programmer og maskiner) over på teknologi det går an å leie noen til å vedlikeholde (om nødvendig). Tanken er at ved å dokumentere oppsettet, og bruke standard løsninger heller enn de teknisk sett beste, får jeg noe som Hustruen faktisk kan greie å drive på egen hånd. At jeg selv nå ikke forstår en ting av hva som pågår får jeg heller leve med. Jeg liker løsninger hvor man kan håndtere problemer i én komponent av gangen. Men slik har livet blitt.
For å komme ideologene i forkjøpet: Det er altså ikke teknologiens fortreffelighet som er drivkraften, men Hustruens mulighet til å kjøpe seg assistanse som er drivkraften.

SAM er her og gjør det hele mulig.

Tiramisu

Tiramisu betyr "dra meg opp", og er nasjonaldesserten i Italia. Den kan lages i mange varianter med for eksempel jordbær eller sjokolade. På middagene her i huset er jeg tiramisu-kokk, og med tiden har jeg funnet min egen måte å lage den på. Varianten er lettere og friskere enn den klassiske oppskriften, med mer sitron og mindre likør og kaffe. Spesielt etter en stor middag med mange retter syns jeg denne versjonen passer best.

Ingredienser (8 porsjoner):
4 eggeplommer
4 ss sukker
500 gr mascarpone ost
Det gule skallet av 1 stor sitron (eller 2 små)
2 kopper espressokaffe
1,5 dl amaretto likør (eller konjakk)
150 gram fingerkjeks
Kakaopulver (ikke søt kakao)
Flat form, ca. 7-10 cm dyp.

Tilberedning:
Visp eggedosis av eggeplommer og sukker. Rør forsiktig inn mascarpone osten, en spiseskje av gangen. Ha i det gule skallet av sitronen(e) - finhakket. Bland espressokaffe og likør/konjakk, og la det avkjøles. Dypp halvparten av hver fingerkjeks i kaffe/likør-blandingen og kle bunnen formen. Kjeksene og eggedosis/mascarpone-blandingen legges lagvis til formen er full. Sett til avkjøling i 2-5 timer. Like før servering siktes kakaopulver på toppen av kaken.

Drikke anbefaling: Moscato d'Asti - søt, musserende italiensk hvitvin.

Tiramisu er ikke noen slankedessert. Trøsten er at den smaker himmelsk!

30 i skyggen

Tidligere trodde jeg at det ikke var mulig å kjøre sykkel når det var 30 i skyggen; når det er så varmt blir man rett og slett svimmel av varme. Men det var dengang jeg trodde at å fjerne fôret i jakke og bukse var det som skulle til for at utstyret, som fungerer fint med mot null grader, skulle fungere fint også når det er stekende sol og 30 i skyggen. La meg bare slå fast at fôr eller ikke fôr, tingen er en sommerjakke. Og en sommerbukse. Så nå er det ikke lenger noe problem å kjøre om sommeren. Så lenge det er bevegelse holder jeg meg fin og tørr.
Dagens tur var en tradisjonell marmortur mot uret; vi kjørte først til San Pellegrino in Alpe, derefter lunch på Villa Verde, før vi besøkte marmorbruddene og spiste is i Massa. Bildet viser en fulltanket Bamsefar som tålmodig venter mens jeg sitter på litt klamme plastmøbler og drikker min cappucino i Garfagnana. Jeg nevner det med fulltanket eftersom noen som hele tiden snakker om at vi kommer til å gå tom for bensin hadde instruert min passasjer om å mase på meg om beninsfylling. Turen var ellers til ære for Ann Helen, som er månedens Arbeidende Gjest. Som forventet ble vi godt mottatt på Villa Verde. De hadde tre store familier til lunch så det var flaks at det var et lite bord i et hjørne ledig til oss. Roberto anbefalte ragu og vi er ikke dummere enn at vi følger hans råd. Derefter salat. Noen av oss lot seg presse til en bittebittelite stykke sitronkake. Sammen med vann og kaffe kom det på 16 euro for to.
Efter et halvår er nå tunnellen fra Arni endelig åpen (selv om arbeidet åpenbart ikke er ferdig), og vi hadde et fint stopp i marmorbruddet. Buen er fotografert ved Djevelbroen.

For første gang

Å være dyktig arbeidende gjest hos oss betyr at vi prøver å finne trivselsmomenter slik at det kan bli positivt å komme tilbake. Så også med Ann Helen, som i dag får sin aller første motorsykkeltur. Den går i lånte mc-klær sammen med Tage til marmorbruddene i Carrara og til lunsj et sted i Garfagnana-dalen. Hun strålte i morges, håper hun stråler like mye når de kommer tilbake. Her venter jeg med mitt vonde kne, har lånt ut både jakke og hjelm og føler meg ganske kjedelig med pc'en som eneste selskap...

MC-doktor i Toscana

MC-doktoren i Toscana har til nå publisert tre artikler på nettstedet MC24 Artiklene er:

• Presentasjon av MC-doktoren
• Tre dager på MC i Toscana
• Marmor som medisin

Det kommer fler artikler. Solsikkene tok jeg bilde av som en del av forberedelsene til en artikkel om å kjøre motorsykkel i Appeninnene. Appeninnene er Toscanas grense både i nord og øst så her må man være kjent synes jeg.

Folk i arbeid

For fire år siden var SiToscana mest en tanke, en visjon om et anderledes liv - noen vil si en urealistisk drøm. Dagen i dag kan stå som et eksempel på hvordan det har gått med denne drømmen og hvordan andre mennesker er blitt dratt inn sammen med meg i arbeidsoppgaver til glede for både oss og den lille landsbyen Montemagno.

I morges kom Marta for å gjøre klar leiligheten Marianne til nye gjester som var ventet samme dag. Marta gjør dette arbeidet meget profesjonelt og har forstått at rengjøring for utleie er noe ganske annet enn å holde eget hus i orden. Og hun er ærekjær, så det skal godt gjøres å finne et støvdott etter at hun er ferdig med arbeidet sitt!

Så kom Maria, min kjære nabo som også er mor til Marta. Hun hjelper oss å holde huset i orden og tok rengjøring av kjøkkenregionen før storinnrykk til middag i kveld. På bildet poserer hun med det italienske vaskeutstyret som er ubegripelig å bruke for oss fra nord. På den annen side, hun er skeptisk til min langkost som er importert hit til Italia og er et uunnværlig redskap for norske husmødre. Vi er begge like avhengige av det vi er vant til på vaskefronten!

Ann Helen, som er vår første arbeidende gjest i sommer, tar seg av klesvask og stryking. Det er like greit å ta strykebordet med utendørs i sola.
Vigdis, hennes mamma som er på besøk ei uke, hjelper til med vanning av plantene i hagen før begge to skal ta en tur til Lucca.
Karine tar seg av kontorarbeidet. Her er stadig folk som kommer innom og vil ha informasjon,og det kommer en jevn strøm av post som skal besvares. Leiebil skal bestilles, vintur organiseres og folk er stadig på telefonen. Det kan være hektisk i sesongen.

Og Tage, han kommer akkurat fra flyplassen med to nye gjester som skal bo i den minste leiligheten vår, Marianne. Line og Christian må vente ei stund før Marta er er ferdig med klargjøringen. Men med kaffe i sola på terrassen ser det ut til å gå det greit. Og samtidig får de masse informasjon fra Tage om butikkenes åpningstider, turer i fjellet, kilden der vi henter spesielt godt drikkevann, leiebil i Toscana etc. etc.