Luminara

Den 17. juni er det feriring av Pisas helgen San Ranieri. Om kvelden den 16. er det Luminara. Da tennes det stearinlys på alle palassene langs Arno, og små båter med stearinlys settes på elven. Det hele avsluttes med fyrverkeri.

Ettermiddag i Pontito

I dag dro vi på ettermiddagstur sammen med Truls og Tor Arne, som hadde leid de to transalpene våre. I strålende sol kjørte vi opp i fjellene nord for Pescia, til den øverste av de ti små landsbyene, hver med sitt gamle festningsverk på hver sin bratte bakketopp. Pontito er et syn der den ligger øverst oppe i fjellskråningen, ligner mest på en pyramide på avstand. På nært hold ser man at landsbyen består av ett nettverk av smale steinbelagte gater som går oppover og oppover mellom de tette husrekkene. Et under at folk kan bo her, men det gjør de! Riktignok er det ikke mange ute denne dovne ettermiddagen, men på piazza'en ved den gamle vannposten er noen samlet til en prat.

Konserter i Calci

I mai skal det være en serie med konserter i Calci.
Lørdag 10. mai, klokken 21:30, kirken i Calci: Korene Santa Cecilia (Calci) og Pietro Mascagni (Piombino) synger kirkemusikk av Paletra, Hassler, Scarlatti, Clari, Bruckner og Bartolucci.
Lørdag 16. mai, klokken 21:30, kirken i Calci:Konsert for én og to gitarer. De skal spille Villa-Lobos, Giuliani, Mudarra, Sor, Lawes, Granados og Carulli.
Fredag 23. mai, klokken 21:30, kirken i Calci: Konsert kalt "Grand Tour", en reise i Europa fra 17. til 18. århundre med orgel, cello, gitar, fløyte og sang. De skal spille Lully, Purcell, Pachelbell, Vivaldi, Sammartini, Telemann og Bach.
Fredag 30. mai, klokken 21:30, Teatro Valgraziosa: Orkesteret "G. Verdi" fra Calci skal spille Bellini, Gershwin, Silvestri, Santana, Casey og Esmeralda.
Fredag 13. juni, klokken 21:30, Teatro Valgraziosa: Lærerne på musikkskolen i Calci spiller.

Miranda og hennes bil, Cinque cento!

Miranda, som er enke og pensjonist, lever et rolig liv i Montemagno. Hun har en gammel liten bil som hun bruker i nærområdet, til handling og når hun henter barnebarna. Og på grunn av denne bilen ble hun landsbyens kjendis her om dagen - fordi bilen er en Cinque Cento! Journalist Stein og fotograf Håvard skal skrive en artikkel og kom til oss for å få hjelp til å finne en slik bil - og plutselig var Miranda midtpunkt og modell for en dag. Bildene viser det alminnelige kaos i de smale gatene i Montemagno når alle skal være med og bidra.

Helg

Selv om livet i SiToscana sjelden er kjedelig, så er likevel noen helger mer innholdsrike enn andre. Denne helgen startet allerede på torsdag med at vi tar ut motorsyklene våre, og kjører sørover for å ta en liten lunch i Montalcinello. Der har vi vært før, se her for en beskivelse på engelsk og her for en på norsk. Nå dro Hustruen og jeg dit med Espen og Arne; Espen på sin nyinnkjøpte BMW K1200GT og Arne på sin illrøde Kawazaki ZX14 (med 200 hestekrefter!). Vi kom frem efter en fin tur gjennom sentrale deler av Toscana i sol. Vi bestillte primo og secondo, men fikk først servert en liten antipasto. Den besto av varme bønner sammen med skinke skåret i tynne skiver. Dernest primo hvor vi hadde spaghetti med grønne erter og pancetta. Som secondo spiste gutta rådyr mens Hun tok lam. Kaffe. Det er ganske deilig å kjenne at selv om påsken er så tidlig som overhode mulig, kan vi likevel sitte ute i solen og spise vår lunch. Varmt og fint var det der i solveggen.Fredag dro vi til Massa for å spise is. Vi var litt sent ute (for å si det mildt!) så isbaren var stengt for siesta; Hustruen ble nesten desperat så vi måtte legge noen nye planer. Efter litt frem og tilbake kjører vi opp i fjellene for å spise lunch i nærheten av marmorbruddene, for å komme tilbake til isbaren efterpå.Da vi kommer opp på 950 meter møter vi sne i veikantene og oppe på passet (1.035 moh) er det istapper - av naturliger grunner er ikke det noe for oss; det sprelles på baksetet. Vi kjører gjennom tunnellen og ned til Arni, og derfra videre ned til dalbunnen. Vi vet naturligvis om et lite sted hvor vi kan spise.
Der er vi alene, som vi nesten alltid er når vi er her. Selv om det "bare" er 750 moh her er det på nordsiden av fjellene så det er kaldt og de fyrer godt i ovnen. De har ikke vann (frosset?) så alt er litt komplisert (og de burde nok ha vært stengt), men fruen har en god kjøttsaus som hun serverer med pasta. Godt brød og kaffe fra moka. Derefter er det tid for besøk i marmorbruddet som ligger der oppe. Som alltid er det et flott skue med tunnellen som er skåret ut i fjellet. Fra Høyre Arne og Espen.Vi Gutta er alle ganske store, og vi føler oss enda større når vi er sammen. Vi kan vel slå fast at bilparken her ikke passer for oss. Hustruen måtte trykke på utløseren så hun kom ikke med på bildet, men bilen var liten også til henne.Lørdag og søndag holder vi oss hjemme og lager mat, for på mandag skal vi lage middag til 50. Vi lager ofte mat til 30, så vi har tatt på oss å lage en opplevelse til en gruppe fra Norge. Men eftersom vi ikke har plass til mer enn 32 hjemme hos oss har vi har leid il Seminario i San Miniato. Rommet (eller salen) er den gamle spisesalen i presteskolen som var der. Bildene viser Edel som har dekker på og ordner i stand. Vi hadde undervurdert hvor lang tid det tar å gjøre i stand bord til 50 og hun har hendene fulle.
Da vi sa ja til å lage denne store middagen trodde vi at kjøkkenet på il Seminario var fullt utstyrt, og at utfordringen var å få vasket alt efter bruk. Men dengang ei. Ikke bare er kjøkkenet strippet, det er heller ikke dekketøy. Vi måtte handle inn tallerkner, glass, bestikk, kopper og kar, og alt mellom Himmel og Jord. Og vi måtte frakte det fra Montemagno til San Miniato. Vi fylte to biler til randen, og det tok flere timer å laste inn alt. Det er slike situasjoner det er godt å ha en ultra-stukturert hustru! Problemet var at alt er knuselig så pakkingen må gjøres med omhu. Og bilene er ikke de største på markedet, for å si det slik.Vi starter med litt aperitivo (tørr hvit sprudlende vin) med oliven. Så slipper vi gjestene inn i salen. Efter en presentasjon av stedet, og hva vi skal spise, begynner vi serveringen. Som antipasti er det kokt artisjokk og grønnsaker i olje. De aller fleste har aldri sett en fersk artisjokk, og langt mindre smakt på en, så vi må holde et lite spisekurs. Derefter, som primio, en pasta med en grønn kål som heter cavolo verza, stekt bacon, grillede pinjenøtter or finhakket mozzarella. Så kommer et intermezzo (mellomspill) med pecorino (ost laget av melk fra sau) med litt hjemmelaget marmelade fra sitronene vi har i hagen. Fungerer kjempefint sammen. Så kommer secondo, som er kalvestek som er brunet i smør og derefter kokt i rødvin sammen med gulerot, selleri og løk.
Til hovedretten serverer har vi to contorni (tilbehør). Det er hvite bønner kokt sammen med tomat, hvitløk, blader av salvie, og olje, samt grønne erter som har fått koke sammen med stekt bacon. Aldri før har jeg laget i stand seks kilo med kalvestek og det er godt vi har store gryter med oss! Så er det tid for enda ett hvileskjær så vi serverer to typer gorgonzola (dolce og piccante). Selv om noen er skeptisk til "muggost" så blir det ingenting igjen og vi kan trygt si det var en suksess. Så langt har vi servert vin fra fra vår partner Roberto på Terra di Toscana men til osten skifter vi til en kraftigere Chianti Riserva.Før vi går løs på dolce forteller vi om de kakene vi tradisjonellt spiser i påsken, og viser frem hvorfor de heter colomba pasquale(påskedue). Mer informasjon om påskekaker her. Men så er det endelig tid for dolce, og som vanlig er det karine som serverer tiramisu. Som vanlig drikker vi Muscato d'Asti til, og som vanlig er det stor suksess. Til slutt, for å hjelpe til med fordøyelsen, tilbyr vi en liten grappa eller en limoncello. Helt til slutt en kaffe til dem som vil ha.
fordi Hustruen tok alle bildene ble ikke tatt noen bilder av Hustruen, Edel og Sandro som sammen arbeidet på høygir for å holde det hele gående.
Klokken halv ett går 50 gjester mette og fornøyde hjem. Da gjenstår det bare å rydde opp, ta vare på maten som ble igjen og pakke sammen to billass med kokegreier, kopper og kar. Så er det bare en drøy halvtime å kjøre, og ingen av oss er i seng før i firetiden på morgenkvisten.
Vi kan trygt si at det var gøy å lage mat til femti, men at det var veldig, veldig slitsomt.

Takk til Edel og Sandro for hjelpen!

Palio delle Contrade

Det skjer alltid noe i nabokommunen Buti. På søndag var på Palio delle Contrade, eller bydelenes hesteveddeløp. Det mest berømte palio er uten tvil det som finer sted i Siena om sommeren. Men der er det hundretusner av besøkende så særlig intimt er det ikke. I Buti, derimot, har det hele en annen og triveligere skala. Det er syv Contrade (bydeler). Alle har forskjellige farver, bannere, og valgte forsamlinger.

Programmet er at først går befolkningen i tog gjennom landsbyen, iført kostymer i farver fra sin bydel. Det er derfor egentlig syv bydelstog. Alle togene starter i "sin" bydel, og fremst i toget er bydelens hest. Alle togene ender opp med å passere (den store) kirken midt i det historiske sentrum. Her står presten klar til å velsigne hesten. Som vi kan se helt øverst så starter hele toget med det som vi vel vil kalle en mellomting mellom byens korps og orkester.
Farven til Contrada S. Rocco er som vi kan se rød. Bydelens banner kommer først, og så ser vi at hesten blir forskriftsmessig velsignet.Dernest kommer rytteren, og han blir presentert av Capo Contrada for ordføreren (med banner i italienske farver), for presidenten i Il Palio, og for presnten. Så får rytteren overrakt trøyen han skal ha på seg under løpet. Menn av ære fra bydelen står og følger med. Her er det rytteren fra Contrada Pievana som presenteres. Vi ser at bydelens farver er lyseblå.

Alle bydelene stiller med folk i drakter fra gamle dager. Noen spiller skuespill som viser viktige hendelser i sin bydel, andre synger og danser. Det må være hundrevis av mennesker involvert i alt fra å sy kostymer til å gi hestene mat. Jeg synes det er flott at en så liten by gjør s mye for å skape identitet hos dem som bor der. Contrada San Nicolao har en flott oppvisning med flaggborg og ganske bra bruk av sine bannere. Som vi kan se følger presten nøye med.

Farvene til Contrada Ascensione er grønn og sort, og stiller med masse barn under et stort seil som bølger frem og tilbake mens de hopper omkring som gale.Helt til slutt i toget kom en lang rekke med inviterte cowboys. Også de ble velsignet - tydelig at det er hestens dag i dag.
Selve hesteløpet hadde vi ikke tålmodighet til å vente på, men det gikk av stabelen noen timer senere. jeg har funnet noen bilder fra årets løp er her.

Leilighet i Firenze

I ettermiddag hadde vi besøk av Rossella, vår kjære vertinne i Firenze. Hun forteller begeistret om de norske gjestene i fjor, alle så høflige og hyggelige. Og hun vil gjerne ha flere besøk fra Norge. Lovte at jeg skulle fortelle mine norske venner at de er ekstra velkommen til hennes leilighet midt i hjertet av Firenze. Utrolig å kunne ha sin egen leilighet knapt 100 meter fra Uffizi-galleriet og bare et par hundre meter fra elva Arno med den pittoreske bebyggelsen og verdenskjente severdighetene. Her er et par bilder, ett som viser Uffizi med pil til bygningen der leiligheten er. Det andre viser det unike bymiljøet ved elva. Følg linken hvis du vil vite mer om leiligheten, Casa Rossella.

Link

Med Bamsefar i Firenze

Bamsefar har vært en tur i Firenze. Ikke helt alene, men nesten. Målet med turen var å undersøke om det er mulig å være turist i Firenze uten å måtte gå fra sykkelen. Ganske nær il Doumo i det minste. Det eneste som ikke så ut til å være mulig var å se David på Piazza Signoria.

Det hele er beskrevet i nettavisen MC24. Følg linken nedenfor.

Link

Julenissen kommer

Dengang vi bodde i Nederland, første gangen vi skulle feire jul utenfor Norge, da trodde vi lykken måtte være å arrangere en norsk jul selv om vi ikke var i Norge. Jakten på åpenbare ting som bakepulver og svineribbe overskygget alt annet. For ikke å snakke om et svært så patetisk juletre. Alt for barna. Og de for sin del, hvordan skulle de kjenne til alternativene?
Nå har vi forstått: Lykken er å feire jul slik den feires der man er. Alle våre julefeiringer i Thailand har vært enkle: Der feirer man like lite jul som vi feirer Buddahs fødselsdag her.
I Italia finnes ikke julemat i norsk forstand (at 93% av befolkningen på samme tid på samme dag spiser akkurat samme rett kun med mikroskopiske endringer i tilbehøret). Her er maten for viktig til å være underlagt et så strengt regime.
Men julenisse, det må man ha. Men for at han skal kunne komme med gaver må han jo klatre inn gjennom vinduet, og vår nisse er intet unntak.
Likevel: For å ha alt vårt på det tørre har vi gått til innkjøp av et juletre i år. Størrelsen står i stil med våre juleambisjoner. Selv er jeg mer opptatt av at sitronene snart er modne.

Østers og Trippa i Lucca

Vår arbeidende gjest i november var heldig; lavsesong med mindre arbeid enn normalt og Sjefen i SiToscana var bortreist i Roma. Ann Helen har vært her før, både som betalende og arbeidende gjest, så nå var tiden inne for å kose seg litt også!

En ettermiddag tok vi turen til Lucca, tuslet rundt i den pittoreske byen og tittet i butikkene. Siden konserten vi hadde planlagt å gå på hadde endret tidspunkt for forestilling, gikk vi istedet på bar og hadde en aperitivo før middag. I Italia drikker man sjelden alkohol uten å spise noe ved siden av, og denne gangen fikk vi servert østers (inkludert i prisen på 3 euro!) sammen med et glass Prosecco (den italienske versjonen av Champagne). Ann Helen hadde aldri smakt østers før, men etter å ha tenkt seg litt om bestemte hun seg for at hun likevel måtte prøve. På bildet kan vi se hvor elegant hun inntok sin første østers!


Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Ann Helen, og til middag bestilte jeg den italienske retten alle har advart meg mot å spise. Etter å ha bodd to år i Italia var det på tide å smake på Trippa (kumage i tomatsaus), som etter alle fordommer viste seg å være grei mat, om enn lite spennende.



Jeg vet ikke om Ann Helen kommer til å bestille østers ved første anledning eller om jeg kommer til å dra på Trippa-festival (arrangeres flere steder i Toscana i oktober), men noen matopplevelser rikere ble vi i allefall!

Liv Laga

I begynnelsen av oktober hadde vi besøk av koret, Liv Laga, som sang seg igjennom en hel helg i Toscana. Konsert med tradisjonelle norske sanger ble holdt på Piazza Garibaldi utenfor kommunehuset. Og her var det en av publikum som virkelig likte det hun hørte. Etter konserten ble hele koret ble invitert på et glass vin, en 'prosecco', på nærmeste bar. Stemningen var høy og det ble sunget ekstranummer under buehvelvingene utenfor baren, til ære for Margherita som hadde invitert.

Dame i vinduet

Hvor mange ganger har ikke jeg gått gjennom Ponte grande? Men jeg gjør stadig nye oppdagelser. I dag gikk jeg tur med Marine og plutselig fikk jeg se en dame som ser ut av vinduet. Kanskje kan det kalles hverdagskunst. Eller kanskje brukskunst. Ikke vet jeg, men damen gjorde at jeg ble på godt humør.

Her er et hint til den som ikke har veldig gode øyne: Klikk på bildet for å laste det ned slik at du kan studere det nærmere - det er nemlig noe rart med damen i vinduet.

Mett

Det hele skulle ha startet i Middelalderen. En kappestrid mellom landsbyene i kommunen. En tradisjon alle hadde vært stolt av å holde ved like. Helt konkret: Det hadde vært fint om Calci hadde hatt en 500 år gammel tradisjon på slikt, slik de har borte hos Storebror Pisa. Nå er det jo ingen broer her i kommunen, men derimot mange (oliven)møller. Så der Pisa arrangerer Gioco del Ponte har vi laget oss Gioco del molino. Mens de i Pisa driver med tautrekking (på broen - derav navnet) har vi her en innretning med to store møllestener. Til møllestenene er det festet lange stenger, og utfordringen er å dreie stenene rundt. To landsbyer forsøker å dreie dem hver sin vei. En slags tautrekking, men uten tau; det er Sandra som har tatt bildet av seks pressende herrer. Det stilte seks lag fra kommunen; tre mann pluss en trener på hvert lag. For å skape rette atmosfæren opptrer alle i tidsriktige kostymer (det vil si fra Middelalderen!). Videre, for å vise at Calci ikke er dårligere enn Siena er hver landsby tildelt flagg i forskjellige farver; det hele er nesten som på Piazza del Campo i Siena. Så selv om vi ikke har tradisjon fra Middelalderen har Gioco del Molino noen tiår å vise til; om noen hundre år vil det være en flere hundre år gammel tradisjon! Lagene er vist på kartet nedenfor.
Klikk her for et større kart
Bildene fra prisutdelingen skulle vise at vinnerne ikke var noen smågutter, og sammen hadde en perfekt kombinasjon av store muskler og store mager; skal man vinne i Gioco del molino må laget både ha stor styrke for å dytte det andre laget unna, og stor masse for ikke å bli dyttet på.Nå finnes det store og sterke folk i Montemagno, men noen fant ut at eftersom Montemagno aldri har vunnet burde vi leie inn tre profesjonelle gladiatorer til å kjempe for oss. Én en snekker, én er smed, og den siste bilmekaniker (han hadde i det minste en (stor) bilmotor tatovert på hele overarmen). Investeringen i gladiatorer viste seg å være smart: "Vi" vant overlegent!
Hva annet kan Montemagno gjøre enn å arrangere middag? Kravet for å kunne delta i middagen er at man enten bor fast i Montemagno, eller er Montemagno DOC; født og oppvokst i landsbyen. Egentlig er DOC en kvalitetsbetegnelse (som brukes på vin) som, blant annet, inkluderer opprinnelse. Trattoria di Montemagno ble fylt til randen av 70 glade Montemagnesere som feiret seieren, pluss tre tilfredse gladiatorer.Som antipasti fikk vi crostini, cipolline, prosciutto og salame. To primi: Lasagne og pasta med en tomat-soppsaus. To secondi: roastbiff og arista (la oss kalle det svinestek minus kokte grønnsaker, kokte poteter, surkål, tyttebærsyltetøy og brun saus). Til slutt tiramisu. Vi holdt oss til husets røde, men den gjorde absolutt nytten. Resultatet var forutsigbart: Mett, mett, mett. Men hva snakker man om når man sitter samnen med Maria og andre naboer og spiser? Maria fortalte med stor innlevelse om 1. mai 1964 da landsbyen spiste stor lunch og hun ikke kunne delta; 40 år er ikke nok til å komme over en slik skuffelse! Og så ville hun vite om jeg hadde laget fagioli all'uccelletto dagen i forveien. At jeg svarte ja spilte ingen rolle: Hun inviterte oss umiddelbart til lunch på søndag. Men, la hun til advarende: Dette kommer jo litt brått på så jeg må se hva annet enn bønner jeg har i kjøleskapet. Det viste seg at hun hadde oliven, tomater med ansjos og mozzarella til antipasti. Til primo pasta con funghi porcini, derefter både arista (svinesteken igjen) og stekt kylling. Til slutt macedonia (ferskenbiter marinert i vin santo) og hjemmelaget eplekake. Husets røde, en ti år gammel Supertoscaner, Moscato d'Asti, vin santo, limoncello. Mett, mett, mett.Men helgens mateventyr var ikke riktig over. Selv om vi ikke hadde behov for middag efter den digre lunchen, dro vi på mat-messe. Saken er at i helgene arrangeres det utallige sagra rundt omkring i Toscana (og i hele Italia vil jeg tro). Denne helgen (og neste!) fant vi ut at det var Sagra delle polenta i Agnano (noen kilometer øst for Calci) og Sagra della Bistecca i Buti (på andre siden av Monte Pisani). Vi startet i Agnano. Der hadde de mye mer enn polenta; slakteren på bildet nedenfor skjærer opp Fiorentina. Og til høyre er det masse salsicce. Hustruen prøvesmakte kjøttet og kunne fortelle at det var fantastisk saftig og mørt. Derefter videre til Buti hvor noen hundre innbyggere hadde satt seg til bords for å meske seg i det menyen lovet skulle være 600 grams Fiorentina. Så vidt vi kan se så er de nok 600 gram alle de bistecca som ligger klar til servering. Han spurte forresten hvor vi kom fra, og da Hustruen svarte at vi var fra Norge, da spurte han om vi var fra Calci. For Liana i butikken i Montemagno hadde fortalt ham at det fantes noen uvanlig initiativrike nordmenn i Montemagno. Hva kan man si? Til tross for at vi til det kjedsommelige snakker om hvor opptatt man er av maten her i Italia ble vi overrasket over å finne flere hundre samlet for å delta i Sagra della Bistecca på en så liten plass som Cascine di Buti. Men på den andre side: Kan man få seg en ekte fiorentina laget med omhu, ja da kan man tillate seg å reise et stykke. Men i morgen, da er det mandag, og da begynner hverdagen. Riktignok blir det en syvretters middag på mandag, men på tirsdag, da er det hverdag......

Notte di San Lorenzo

Som kjent (?) passerer jorden hvert år midt i august gjennom et belte med meteoritter slik at det er lett å se stjerneskudd. Her heter natten til 10. august Notte di San Lorenzo til ære for helgenen med samme navn. Over hele Italia drar folk opp på fjelltopper for å se efter stjerneskudd. Og vi ble med.
Det hele startet med en rundtur i Montemagno hvor Renzo (kortformen av Lorenzo; passende navn for en slik kveld!) forklarte om landsyens historie. Derefter en rask gåtur opp til Podere di sant'Allesandro (eiet nedenfor Verruca) hvor vi spiste middag. Konseptet med matpakke når man er på tur er helt ukjent; med en bil hadde de fraktet opp fersk focaccia, tykke brødskiver dynket i tomat, hvitløk og olje overdrysset med fersk basilikum, tre enorme vannmeloner, 30 liter vann, tre helt ferske bjørnebærtærter, samt en 12-liters dunk med frisk hvitvin. Vi spiste oss sprengmette.
Derefter klatret vi opp på selve festningen. Renzo viste oss omkring både ute og inne. Nå var klokken blitt halv ett og vi la oss ned i gresset for å se efter stjerneskudd. Vi så fem! Eftersom det gir lykke må jeg nok kjøpe en Lottokupong til uken.
Det andre bildet viser Sandra, Federico og Stefano med Renzo på andre siden av bordet. Tilbake i Montemagno litt før klokken to.

En perle

Hva som er det som gjør at vi (det vil si Hustruen og jeg) faller for noen steder men finner andre helt uinteressante? Kanskje kan jeg forklare det med at jeg husker veldig godt han som sa at han ikke syntes noe særlig om å spise på Trattoria di Montemagno fordi han aldri hadde hatt en gurmét-opplevelse der. Hvilket helt sikkert er riktig, men man går jo dit for stemningen. Uansett, i går fant vi en perle av et sted å spise.

Det var en slags bar, men med litt kokemuligheter og store bord (av elendig plastkvalitet). Vi hadde lett rundt i badebyen San Vincenzo en stund på jakt efter middag. Men det er badeby, og ingen mangel på steder med stearinlys på bordene, livrékledte kelnere, og menyer på tysk. Stilig, bevares, men ikke noe for oss. Vi hadde gitt opp da vi begge fikk øye på noen plaststoler nede i en sidegate; plaststoler er et sikkert ikke-turist tegn, så vi svingte ned.

Vår opplevelse kan best beskrives ved å fortelle at kelneren, som var en gutt på circa 17 år, spurte om jeg syntes risottoen med sjømat var god. Da jeg sa den var fantastisk lyste han opp som en sol og sa stolt Mamma lager den hjemme og så tar vi den med hit! Borte i baren sto Mamma og fulgte nøye med og da jeg smilte og vinket kneiste hun stolt med nakken mens Pappa nikket fornøyd.
Så om du noen gang er i San Vincenzo anbefaler vi La Baracchina i Via del Faro. Detaljer her. Som du ser om du følger linken ligger La Baracchino mindre enn 10 meter fra Middelhavet. Men det er altså ingen meny på tysk, ingen duk på bordet, ingen stearinlys og det beste de har å tilby er Mammas risotto con frutta di mare.

Ost og ricotta

Det er ikke lett å være utlending; jeg husker en student som ganske forbløffet fortalte meg tirdag 18. mai at alle butikkene hadde vært stengt på mandag. Nesten slik følte vi det i dag. Som kjent (?) er det fra 28. juli til 6. august Fiera di S. Ermolao. Saken er at i (den store) kirken i Calci ligger restene av Santo Patrono Ermolao Martire, og han er derfor den som passer på oss. I hans ære holdes det hvert år en fest, i månedskiftet juni - august. Mye å se; det som jeg fant mest interessant var han som laget ost og ricotta fra sauemelk.
Melken varmes (til ca 40 grader) og tilsettes løpen. Bildet vil venstre er tatt mens han former osten i gryten. Han strødde på salt og sa at om en ukes tid er osten (som da naturligvis er en pecorino) klar til å spises.
Dernest kokte han opp mysen igjen og da kan man skumme av ricottaen; ricotta betyr jo "kokt igjen" (ri-cotta). Interessen fra folk var upåklagelig.Vi hadde gjort noe ingen andre i Calci har gjort i dag, vi har spist en stor lunch, og fylt på med kake og hvitvin i femtiden. Da resten av befolkningen i Calci gikk for å gasse seg, da gikk vi hjem. Men neste år skal vi møte opp skrubbsultne!

Vin til huset

Vi drikker vin til maten hver kveld. Siden vi også har gjester, mange og ofte, blir flaskene fort tomme. Problemet løses greit ved å ringe til Roberto på vingården, Terra di Toscana (følg linken hvis du vil se bilder fra leiligheter vi leier ut på vingården). Han kommer med en 54 liters vinkagge som krever sine menn for å få båret den opp trappene våre. Stefano hjelper oss, faktisk behøver bare Tage å underholde dem. Vi velger en god rødvin fra gården, men allikevel betaler vi ikke mer enn mellom 1 og 2 euro for literen! Her regnes vin som en del av maten, like viktig, og derfor heller ikke pålagt skatter og avgifter som om det skulle være en suspekt luksusgreie. Vi nyter naturlig vår husets vin til middagen på terrassen på varme kvelder som nå. Og hvis vi har besøk av noen som ikke drikker vin, er det ikke noe spesielt ved det, vannet fra kilden er også godt.

Link

Porchetta in Piazza

Av alle de tusenvis små landsbyer som krydrer åskammene i Toscana har vi av en aller annen grunn falt for Cerageto (kjedelig offentlig informasjon her). Det essensielle er at i Cerageto ligger Albergo Villa Verde og her mottas vi alltid med så varm vennlighet at vi vender stadig tilbake. Vi (det vil si Hustruen og jeg ) stoppet der ved en tilfeldighet for mer enn ti år siden, og, som man sier: You can check out at any time, but you can never leave.

I henhold til Wikipedia er porchetta en amerikansk rett som serveres i italiensk resturanter over there. Vi andre heller til å mene det er en italiensk rett som derfor også serveres i italienske restauranter over there. Uansett, hver vinter steker Roberto på Villa Verde en hel gris og hele landsbyen (og vi) tropper opp og mesker oss. Første gangen var Perm og jeg der ved en tilfeldighet; nå er vi der like sikkert som resten av inventaret. Men det er jo veldig lenge fra én vinter til neste, så i slutten av juli arrangeres det hvert år Porchetta in Piazza. Hva er vel to timers reisevei når belønningen er porchetta i slike omgivelser?
Hustruen sitter helt til venstre inntil husveggen. Ellers ser vi grisens hode ligge igjen på bordet.

Nordmenn i Calci

Onsdag 18. juli hadde lokalavisen Il Tirreno (som dekke provinsene Livorno, Pisa, Lucca, Pistoia, Grosseto, Massa Carrara og Prato; opplag ca 80.000) en artikkel om befolkningen i Calci. Det er to ting som er verdt å nevne. Det første er at det bor tre nordmenn i kommunen; det skulle bli Storesjefen, Lillesjefen, og meg. Ellers skriver de at

Turister ankommer fra alle hjørner av kloden. Fra den Skandinaviske halvøy kommer det spesiellt stadig fler nordmenn. Gjestene fra Norge får en god mottakelse i Montemagno og de gjengjelder det på en sympatisk og dannet måte. "Nordmennene utmerker seg på en positiv måte..." sier Anna Maria Venturi, som driver (trattoriaen) del Chiasso.

Så får vi bekreftet det vi har visst hele tiden: Våre gjester utmerker seg!
Klikk på artikkelen for å lese den selv.

Patente

Det er utrolig hva man kan få til. For eksempel vet vi nå at det er mulig å ta førerkort (patente) med basis i en liten håndfull kjøretimer. Men det har Karine greid. Beklageligvis har vi enda ikke et bilde av den stolte innehaversken, men dersom noen tør å låne ut en bil skal vi vel greie å få foreviget henne før hun forsvinner avgårde.

Kjøreopplæring i Italia

Jeg har bestått teorieksamen på kjøreskolen i Pisa! Selv om jeg ikke har tatt teori'en i Norge, vet jeg at det er annerledes å ta eksamen her; både på grunn av språket og fordi reguleringer vektlegges forskjellig fra land til land. Her lærte jeg for eksempel at man ALLTID skal ha kjetting på bildekkene når det er snø på veien. Her er det sikkert naturlig siden det bare er snø oppe i fjellene. En sjelden gang kan det være snø noen timer også på veiene her nede, men da kjører man ikke bil (eller går ut av huset!). Jeg lærte blant annet også at man måtte være ekstra forsiktig i trafikken dersom man hadde drukket et glass vin for mye til middag...


Nå gjenstår den praktiske eksamen. Og siden trafikken her i Italia er annerledes enn vi er vant med i Norge, gruer jeg meg litt. Her er det kaotisk med mange flere biler på veiene, i tillegg til scootere og "aper" som har sjåfører uten ordentlig trafikkopplæring. Blinklys er veiledende og ikke noe man uten videre kan stole på.

På den positive siden er prisen i Italia en tiendedel av hva det koster å ta lappen i Norge.

Musikkfestival

Fra 17. juni til 21. juli pågår Festival Toscano di Musica Antica. Forestillingene er i Pisa og kirker i området rundt Monte Pisano (også i Calci). Programmet er her.

Link

Landsbyfest

Den årlige landsbyfesten samlet over hundre av Montemagnos innbyggere i går. Parkområdet like nedenfor landsbyen er det perfekte åstedet med masse plass og store trær som gir den nødvendige skyggen midt på dagen. Kommunen har en egen service for slike
landsbyarrangementer. Det kommer en stor bil med langbord og stoler som lesses av dagen før og hentes igjen når det hele er overstått. Selv det kommunale byråkratiet har forstått at praktisk hjelp til slike store landsbymiddager må være en del av de kommunale tjenestene. I Italia er ordet fest ensbetydende
med god mat og masse mat, med vann og vin som følge. Og landsbyens damer hadde kokt og bakt i mengder. De tradisjonelle fire rettene ble selvsagt utvidet med en ekstra antipasto og en ekstra dessert pluss ekstra 'digestivo' fra to av mannfolkene som skjenket rundt både vanlig limoncello (sitronlikør) og kremet limoncello. Men det hele startet med en liten beskjeden antipasto, en litt anderledes bruschetta med kirsebærtomater og mozarella på et
stykke ristet loff, smaksatt med hvitløk, urter og olivenolje. Neste antipasti var en salat av farro, som er mye brukt her i Toscana. Jeg har hørt at det skal være det samme som vi kaller spelt på norsk, sunt og godt. Her brukes den gjerne sammen med grønnsaker som gulerøtter, paprika og løk. Og første hovedrett, primo, var zuppa,
den toskanske grønnsakssuppen som kan spises med gaffel, med oppbløtt brød i og full av smaker fra grønnsaker, bønner og urter. God olivenolje som en slags dressing på toppen er vanlig. Andre hovedrett, secondo, kom fra den store grillen, med fagioli, hvite bønner, som følge.

De deilige grove og godt krydrede italienske pølsene var høydepunktet på denne tallerkenen. Desserten, dolce, kom i mange varianter, terter med smaker fra frukt, bær, mynte og sjokolade. Med spumante, den italienske "champagnen" som følge, ble det en perfekt avrunding av måltidet.
Det ble mye mat, litt for mye mat. Hva gjøre man med restene etter en landsbymiddag? Jo, man møtes igjen om kvelden. Et slags nachspiel med toskansk suppe, salat, grill og litt vin. Vi gikk ikke sultne til sengs denne kvelden heller.

Konserter

I Calci er det planlagt en rekke konserter i sommer
3. juni, Piazza Cairoli: Prescott High School Orchestra, Arizona, USA
65 ungdommer på europaturné spiller velkjente stykker
19. juni, Pieve Romanica di Calci: Capella Musicale della Primaziale Pisana
Kor av den Gregorianske typen; programmet er Palestrina (naturligvis), Brukner, Verdi, Britten med fler. Koret ble offisiellt stiftet så sent som 1556 efter å ha vært drevet som ad-hoc kirkekor i katedralen i Pisa i circa 200 år.
22. juni, Piazza Cairoli: Filarmonica G. Verdi di Calci
Programmet er velkjente stykker.
30. juni, Pieve Romanica di Calci: Concerto d'Organo
Det er Maestro di Cappella della Cattedrale di Pisa som skal spille orgel. Programmet er Zipoli, Muffat, Scarlatti med fler.
5. juli, Piazza Cairoli: Banda "M. Randisi" di Santa Lucia del Mela (Messina)
Velkjente stykker og folkemusikk fra Sicilia.
8. juli, Piazza Cairoli: Orchestra Giovanile di Fiati di Livorno
Ungdomsorkester spiller velkjente stykker.
15. juli, Piazza Cairoli: Banda Accademnia Navale di Livorno
Militærorkesteret spiller Bizet, Rossini, Schubert med flere.
26. juli, Oasi Sacro Cuore: Filarmonica G. Verdi di Calci
Hovedsakelig filmmusikk.

Alle konsertene begynner om eftermiddagen (det vil si efter middag: klokken 21:30). Piazza Cairoli er midt i Calci, Pieve di Calci er den store kirken i Calci, go Oasi del Sacro Cuore er parken bak kirken.

Tages cena

Sesongen vår i Montemagno er i gang, og Tage inviterer til store middager. Sist var vi 28 til bords! Og for første gang i år hadde vi middagen på terrassen utendørs. Vi starter med en aperitivo, og kanskje trenger vi hjelp til å hente nok kildevann for kvelden. Deretter begynner selve måltidet med antipasti, primo, secondo og dolce. Men det dukker alltid opp noe mer. En hvilerett med gode oster er nesten obligatorisk før desserten. Og kanskje har Tage funnet noe interessant på butikken som han absolutt vil prøve akkurat denne kvelden. Friske artisjokker har vært populært som ekstra forrett i vår. Kokt i lettsaltet vann og servert med litt salt og god olivenolje til, smaker de fortreffelig! Og når Karine lager sin deilige (og kaloririke!) foccacia er måltidet perfekt!
Måltidet strekker seg utover fra åtte om kvelden til midnatt, så man får tid nok til å nyte både maten og vinene. Vi har forresten erfart at manhge som er allergisk for rødvin, allikevel tåler godt bordvinen her i Toscana. Den er fersk og har ikke disse tanninene som sannsynligvis er årsak til allergiske reaksjoner hos noen. Se bildene av store og små fra de to siste kveldene, ser ikke alle ganske fornøyde ut? Og for den som blir trøtt, finnes det en sofa.

Link

Bougonvilla og alpakka

Det er mer mellom Himmel og Jord enn de fleste andre steder. Efter en lang dag med både det ene og det andre drar vi til noe som best kan kalles en landbruksmesse i Ponte Sercchio. Én av de tingne som finnes mellom Himmel og Jord er altså alpakka. Mykere ull har jeg aldri kjent noe sted. Og de ser forbløffende oppvakte ut; ikke det litt matte blikket som sauer har. Snille og rolige er de også sier vår huslærer Gabriella. Hun lever av å veve av alpakkaull; hun lager de mest fantastiske ting!

Men på landbruksmesser finnes det også andre fristelser. Noen i familien drømmer nemlig om å ha en Bougonvilla utenfor porten. Men hennes bil er egentlig for liten til å transportere hjem det som fallbys. Men med hjelp av en tilfeldig forbipasserende fikk vi det da til.

Vi strever og strever...

Siden vi flyttet til Italia har det vært så utrolig mye å lære og sette seg inn i, restaurere hus, etablere bedrift, bli kjent i miljøet osv. Det som hele tida har vært vår dårlige samvittighet, er språket. Vi har brukt for lite tid til å lære italiensk. Og siden mesteparten av daglig kommunikasjon foregår på norsk og engelsk, lærer vi slett ikke mye med naturmetoden. I høst bestemte vi oss for å prøve noe helt nytt, få vår egen "huslærer". Etter en del fram og tilbake ble jeg enig med Gabriella om å prøve, selv om hun nok syntes det kunne bli vanskelig med deltakere på vidt forskjellig nivå. Nå har vi holdt på i tre måneder, og dette er topp! Gabriella er en klok og kunnskapsrik dame og har klart å legge opp timene slik at det fungerer for alle. Vi trives og hun trives. Fortsatt synes vi aldri at vi har tid til å priotitere språkopplæring, men nå blir vi holdt i ørene med små lekser og morsomme timer som ingen vil gå glipp av. Bildene er fra disse timene; Gabriella som prøver å få Karine til å forstå noe uforståelih, Tages forferdelse over den italienske grammatikken og jeg som prøver å forklare noe på tavla fra Ikea.

Kulturforskjeller

Vi snakker ofte om kulturforskjeller, men hva er nå egentlig det? Hvordan kan det for eksempel arte seg når en skandinav møter italienere?

For et par uker siden hadde vi meget kaldt vær her, dags-temperaturen var godt under 10 grader pluss, henimot null om natta. Jeg hadde avtalt at naboen vår Maria skulle hjelpe meg å gjøre reint i huset, men dagen før ringte hun, henviste til det kalde været og sa at det vel neppe ble noen rengjøring i morgen? Da jeg fortalte om vintertemperaturene i Norge og at vi faktisk allikevel gjorde reint i huset, ga hun seg ? dog tydeligvis under stor tvil. Og huset ble vasket!

Forleden var jeg hos min italienske fastlege. Timebestilling er ikke mulig, og for en nordmann er det ganske frustrerende å måtte vente i en lang kø. Rommet var 8-10 kvadratmeter, og på det meste var der 12 mennesker som sto og satt. Hvordan kan italienerne godta et slikt horribelt gammeldags system? Begriper de ikke at dyrebar tid sløses bort til ingenting? Men så lærte jeg noe nytt.

I Norge er dette å vente fullstendig bortkastet. Mens her fikk jeg en mistanke om at en italiener kanskje kunne finne på å sette seg på et venterom for underholdningens skyld. På norske venterom er det stille som i graven, folk tør knapt se på hverandre av frykt for hva som da kan skje. Her var det livlig prat, og selv om jeg ikke forsto alt, var det klart at alt fra sykdom til politikk høylydt ble diskutert. Og når noen gikk, ble det ropt hilsninger høyt og tydelig "Buonasera, tutti!" Adjø til dere alle ? sikkert meg inkludert. Plutselig var det min tur, og jeg hadde ikke kastet bort ett minutt av min dyrebare tid!

Hurtigmat

I gamle dager, dengang vi bodde på Hansnes, da ble vi spesialister på hurtigmat. Det vil si mat det er mulig å lage i den lille timen fra man kommer utslitt hjem inntil ungene blir raboat av matmangel. På den lille timen kan man greie å lage en gryterett (for å beholde selvbildet serveres den alltid med pølsebiter i, aldri som ren vare!) eller en veldig næringsrik fiskesuppe. Heldigvis (for oss) var ikke Grandiosa kommet til landet enda (i det minste ikke der ute i havgapet).
Tiden går, men vi er fremdeles ganske makelige i matveien: Det må være enkelt. Det gode liv er mer å spise god mat enn å lage den. Heldigvis (for oss) er vi på rett sted: I Toscana er råvarene er av så høy kvalitet at det skal vanskelig gjøes å mislykkes. Likevel har både makeligheten og spisegleden nådd nye høyder ved at vi har oppdaget (på ny) en gammel romersk tradisjon som vi tross alt har lært hjemme i Norge: Leigryte.

Early Romans wrapped food in wet clay and tossed it into an open fire, later breaking the "pot" to remove the food. They loved the savory, juicy results. Today's updated, more practical version assures that all vitamins and minerals are retained as foods cook naturally in their own juices. The result: wonderfully juicy, healthy, fat-free foods. Once you've cooked in clay, you may never go back!

Matlaging kan ikke bli enklere: Legg leirlokket i vann. Skjær opp to gulrøtter, litt purreløk eller vanlig løk, samt tre poteter og legg dem i gryten. Legg kjøtt eller fisk på toppen. Lokket er nå gjennomtrukket av vann; sett det på, og sett hele gryten inn i 200 grader i stekovnen i én time. Fantastisk godt og fantastisk enkelt.
Tirsdag la vi en kanin på grønnsakene, onsdag en perlehøne, torsdag lammekoteletter, og i dag en orate (som noen her sier heter dorato på norsk). Fisken er dekket med ferske sitronblader, noe som kanskje ikke er så lett om man bor i mer marginale støk.
Bedre hurtigmat kan man ikke tenke seg.

Velsignet

Tidligere, da levekostnadene var lavere men interessen for det religiøse større, da hadde hver landsby sin egen prest. Nå som det er uendelig mye mer ressurser tilgjengelig må hele kommunen dele på én. Mens man tidligere kunne få presten på besøk når man følte for det er ikke det mulig lengere. Så, i forberedelse til påsken, går presten fra hus til hus og snakker med de familiene som ønsker. Som gode landsbybeborere inviterer naturligvis også vi ham inn.
Han er en vennlig og mild mann som ville vite hva vi drev med i Italia, hvorfor vi var kommet fra Norge, og som fortalte om menighetens humanitære arbeid i Ukraina. Derefter holdt han en stenket han vievann på huset og ba for vår velferd. Til tross for at vi ikke er katolikker, for, som han sa, Il nostre Padre e lo stesso.

Mandarin

I Italia er man mye mer opptatt av kvaliteten på maten enn det vi er vant til fra Norge. For eksempel spiser man nesten ikke tomater nå om vinteren: Det er ikke sesong og da er de ikke gode nok. For å illustrere: Hvorfor selges mandariner i Italia alltid med en liten kvist på? Fordi, som du kan se på bildet, når den er helt moden da kan man ikke ta av stilen uten av skallet revner. Eller med andre ord: Dersom du finner en mandarin uten grønn stilk (men med helt skall) da er den plukket lenge før den ble moden. Og kvaliteten er derefter. Nå er det s