Gelato

Menyen for Tages cena endres stadig. Nye retter prøves ut. Nå er det tid for deilige, passe myke honningmeloner med prosciutto (skinke). Og hjemmelaget sjokoladeis som dessert. Og den er god! Arvid var arbeidende gjest hos oss sist lørdag og gjorde en kjempeinnsats, spesielt med isen! Vi var 21 personer til bords. Hvis du vil se kveldens rikholdige meny, klikk her.

Mat- og urter med Lia

Nå har vi startet opp igjen med utendørs aktiviteter. Årets første kurs med Lia var 26.april, og det var godt nok vær til å spise ute. Dagen starter med en tur i skogen der det plukkes urter til matlagingen. Tilbake igjen vises en filmsnutt fra et tv-program om Lia som ble vist i Norge for et par år siden. Og så er det matlaging der alle som vil, deltar. Mange retter skal på bordet til den store lunsjen med vin og vann fra kilden i Montemagno. Stemningen var på topp!
Hvis vi får nok påmeldte, blir det nye mat- og urtedager med Lia 15., 22. og 27.mai. Det er også noen ledige plasser på tur til vingård 17. og 23.mai om ettermiddagen. Og så inviterer vi til stor mat-kveld, Tages cena 17. og 24.mai. Hvis du leser dette og har lyst til å delta, ta kontakt for påmelding snarest!

Link

Lunch i Tolfa

Her er en film på noen sekunder som viser hvordan vi hadde det da vi spiste lunch i Tolfa. Utsikten er rett og slett utsøkt!

Sitroner

Med hjelp av alle sine tanter kan man fra ett sitrontre lage 19 glass med sitronsyltetøy og åtte liter 50% som vil bli til omlag 10 liter ferdig limoncello.
Veggmaleriene er fra 1600 tallet og blomstene en gave fra middagsgjester.

Sitronene høstes!

I dag er dagen for høsting av sitroner. Tage får hjelp av to av våre gjester, Else og Liv. De tre små sitrontrærne våre står tunge av frukt. Store, saftige sitroner, søtere enn de vi kjøper i butikken i Norge og med et skall som ikke er sprøytet og derfor trygt kan benyttes til mat. Mens arbeidsgjenget har forflyttet seg inn på kjøkkenet for å lage limoncello (sitronlikør) og marmelade, skriver jeg i bloggen. Bildene forteller alt; store sitroner, godt humør og sol som varmer.

Helg

Selv om livet i SiToscana sjelden er kjedelig, så er likevel noen helger mer innholdsrike enn andre. Denne helgen startet allerede på torsdag med at vi tar ut motorsyklene våre, og kjører sørover for å ta en liten lunch i Montalcinello. Der har vi vært før, se her for en beskivelse på engelsk og her for en på norsk. Nå dro Hustruen og jeg dit med Espen og Arne; Espen på sin nyinnkjøpte BMW K1200GT og Arne på sin illrøde Kawazaki ZX14 (med 200 hestekrefter!). Vi kom frem efter en fin tur gjennom sentrale deler av Toscana i sol. Vi bestillte primo og secondo, men fikk først servert en liten antipasto. Den besto av varme bønner sammen med skinke skåret i tynne skiver. Dernest primo hvor vi hadde spaghetti med grønne erter og pancetta. Som secondo spiste gutta rådyr mens Hun tok lam. Kaffe. Det er ganske deilig å kjenne at selv om påsken er så tidlig som overhode mulig, kan vi likevel sitte ute i solen og spise vår lunch. Varmt og fint var det der i solveggen.Fredag dro vi til Massa for å spise is. Vi var litt sent ute (for å si det mildt!) så isbaren var stengt for siesta; Hustruen ble nesten desperat så vi måtte legge noen nye planer. Efter litt frem og tilbake kjører vi opp i fjellene for å spise lunch i nærheten av marmorbruddene, for å komme tilbake til isbaren efterpå.Da vi kommer opp på 950 meter møter vi sne i veikantene og oppe på passet (1.035 moh) er det istapper - av naturliger grunner er ikke det noe for oss; det sprelles på baksetet. Vi kjører gjennom tunnellen og ned til Arni, og derfra videre ned til dalbunnen. Vi vet naturligvis om et lite sted hvor vi kan spise.
Der er vi alene, som vi nesten alltid er når vi er her. Selv om det "bare" er 750 moh her er det på nordsiden av fjellene så det er kaldt og de fyrer godt i ovnen. De har ikke vann (frosset?) så alt er litt komplisert (og de burde nok ha vært stengt), men fruen har en god kjøttsaus som hun serverer med pasta. Godt brød og kaffe fra moka. Derefter er det tid for besøk i marmorbruddet som ligger der oppe. Som alltid er det et flott skue med tunnellen som er skåret ut i fjellet. Fra Høyre Arne og Espen.Vi Gutta er alle ganske store, og vi føler oss enda større når vi er sammen. Vi kan vel slå fast at bilparken her ikke passer for oss. Hustruen måtte trykke på utløseren så hun kom ikke med på bildet, men bilen var liten også til henne.Lørdag og søndag holder vi oss hjemme og lager mat, for på mandag skal vi lage middag til 50. Vi lager ofte mat til 30, så vi har tatt på oss å lage en opplevelse til en gruppe fra Norge. Men eftersom vi ikke har plass til mer enn 32 hjemme hos oss har vi har leid il Seminario i San Miniato. Rommet (eller salen) er den gamle spisesalen i presteskolen som var der. Bildene viser Edel som har dekker på og ordner i stand. Vi hadde undervurdert hvor lang tid det tar å gjøre i stand bord til 50 og hun har hendene fulle.
Da vi sa ja til å lage denne store middagen trodde vi at kjøkkenet på il Seminario var fullt utstyrt, og at utfordringen var å få vasket alt efter bruk. Men dengang ei. Ikke bare er kjøkkenet strippet, det er heller ikke dekketøy. Vi måtte handle inn tallerkner, glass, bestikk, kopper og kar, og alt mellom Himmel og Jord. Og vi måtte frakte det fra Montemagno til San Miniato. Vi fylte to biler til randen, og det tok flere timer å laste inn alt. Det er slike situasjoner det er godt å ha en ultra-stukturert hustru! Problemet var at alt er knuselig så pakkingen må gjøres med omhu. Og bilene er ikke de største på markedet, for å si det slik.Vi starter med litt aperitivo (tørr hvit sprudlende vin) med oliven. Så slipper vi gjestene inn i salen. Efter en presentasjon av stedet, og hva vi skal spise, begynner vi serveringen. Som antipasti er det kokt artisjokk og grønnsaker i olje. De aller fleste har aldri sett en fersk artisjokk, og langt mindre smakt på en, så vi må holde et lite spisekurs. Derefter, som primio, en pasta med en grønn kål som heter cavolo verza, stekt bacon, grillede pinjenøtter or finhakket mozzarella. Så kommer et intermezzo (mellomspill) med pecorino (ost laget av melk fra sau) med litt hjemmelaget marmelade fra sitronene vi har i hagen. Fungerer kjempefint sammen. Så kommer secondo, som er kalvestek som er brunet i smør og derefter kokt i rødvin sammen med gulerot, selleri og løk.
Til hovedretten serverer har vi to contorni (tilbehør). Det er hvite bønner kokt sammen med tomat, hvitløk, blader av salvie, og olje, samt grønne erter som har fått koke sammen med stekt bacon. Aldri før har jeg laget i stand seks kilo med kalvestek og det er godt vi har store gryter med oss! Så er det tid for enda ett hvileskjær så vi serverer to typer gorgonzola (dolce og piccante). Selv om noen er skeptisk til "muggost" så blir det ingenting igjen og vi kan trygt si det var en suksess. Så langt har vi servert vin fra fra vår partner Roberto på Terra di Toscana men til osten skifter vi til en kraftigere Chianti Riserva.Før vi går løs på dolce forteller vi om de kakene vi tradisjonellt spiser i påsken, og viser frem hvorfor de heter colomba pasquale(påskedue). Mer informasjon om påskekaker her. Men så er det endelig tid for dolce, og som vanlig er det karine som serverer tiramisu. Som vanlig drikker vi Muscato d'Asti til, og som vanlig er det stor suksess. Til slutt, for å hjelpe til med fordøyelsen, tilbyr vi en liten grappa eller en limoncello. Helt til slutt en kaffe til dem som vil ha.
fordi Hustruen tok alle bildene ble ikke tatt noen bilder av Hustruen, Edel og Sandro som sammen arbeidet på høygir for å holde det hele gående.
Klokken halv ett går 50 gjester mette og fornøyde hjem. Da gjenstår det bare å rydde opp, ta vare på maten som ble igjen og pakke sammen to billass med kokegreier, kopper og kar. Så er det bare en drøy halvtime å kjøre, og ingen av oss er i seng før i firetiden på morgenkvisten.
Vi kan trygt si at det var gøy å lage mat til femti, men at det var veldig, veldig slitsomt.

Takk til Edel og Sandro for hjelpen!

Rapport fra Sicilia

Å lage et godt familiealbum, se det er ikke lett. Og ofte blir det ikke gjort fordi når ferien er forbi da har man andre ting å gjøre. Men i dag er jo alt så moderne og familialbumet har blitt en blogg.
Et godt startsted for å se bilder fra Sicilia og lese om hva vi spiste og drakk, og hva vi opplevde, det er her. Der vil du finne oversikt over alle dagene, linker til detaljerte beskrivelser og kart.

Montalcinello

Efter noen år og relativt mange luncher på spisesteder over hele Toscana er vi blitt ganske blaserte. Det skal mer til en vellaget pasta for å vippe oss av pinnen. Mye mer.
I tillegg har vi funnet at det er lite nytt under kjolen. Vi legger stadige nye små trattoriaer på listen av steder vi kan stoppe. Men listen over steder vi mer enn gjerne ikke bare stopper, men også tar med oss andre, den listen er ganske kort. Og, viser det seg, veldig stabil. De siste årene har det ikke kommet noen nye. Men, i dag, i dag har vi vært i Montalcinello!
Det henger sammen slik at i forbindelse med en artikkel på MC24.no kom det frem fra en tilbakemelding at Montalcinello trolig var verdt et besøk. Som sagt så gjort. Og, mine Damer og Herrer, et gullfunn!
Landsbyen ligger med flott utsikt i alle himmelretninger et stykke sør-vest for Siena, i det som i reklamen helt riktig kalles "the gently rolling hills of Tuscany". Vi kom vestfra efter en cappuccino og deilig dolce i Saline di Volterra. Vi lot Zumo lede oss gjennom landskapet på ukjente veier, og efter å ha kjørt gjennom dalen med alle jord-varmekraftverkene kom vi frem perfekt i lunchtid. En mann forteller at vi kan spise lunch - det er bare å kjøre inn i sentrum av landsbyen.Vi starter med gnocchi con gorgonzola, og ber om pesce til secondo. Vann og litt hvit. Hun kommer tilbake og sier at det desverre ikke er mer gnocchi igjen, og om vi vil ha en annen type pasta til sausen, eller bestille noe annet. Vi vil ha gorgonzola så vi får orecchio (små ører) isteden. Kjempegodt!
Men se der, kelneren kommer og sier at kokken har laget én siste porsjon med gnocchi slik at vi likevel kan få smake! Vi lukter gull - en kokk som uoppfordret gjør gjestene tjenester, det er vår greie.
Secondo er forskjellige typer fisk som er lett fritert - kjempebra. mens vi spiser kommer kokken ut og sier at dersom vi vil ha litt løk til fisken kutter han raskt opp litt! Men kronen på verket det viser seg å være en helt usedvanlig deilig kake. Som vi kan se er Hustruen i sitt ess.Da vi skal betale kommer kokken selv ut for å spørre om vi har spist godt, snakke om det herlige været, og spørre om vi vil ha en bitte, bitte liten grappa før vi drar videre! Han er vledig hyggelig, forteller villig vekk om det ene og det andre, og er som han skal være på et slikt sted!

Vi var på La Fattoria di Francesco Nilo. Montalcinello, +39 0577-798057 (+39 340-3122709). Hit skal vi tilbake. Ikke bare én gang, men mange!

Januar

Av og til får vi spørsmål som vi forstår antar at vinteren tilbringer vi med å ligge på ryggen og klø oss på magen. Derfor, her en en beskrivelse av dagen i dag.

Vi dro avgårde til San Miniato klokken åtte. I tillegg til to møter var vi på befaring i spisesalen på il Seminario (se bildet over). Dersom man kjenner noen som er på godfot (det vil som absolutt minstemål si ikke protestant!) med biskopen i San Miniato, da kan man kanskje få leie denne spisesalen i presteskolen fra 1600-tallet. Vi er så heldig at vi kjenner en som kjenner en som biskopen synes er en fin fyr. Dermed planlegger vi å lage stor middag her (Tagecena for de invidde) for 30-50 mennesker i mars. Å lage en 6-7 retters middag til 50 krever litt forberedelser så vi har startet allerede nå.
Dersom du har besøkt oss i Villa: Legg merke til flisene!

Vel hjemme får vi forespørsel som baserer seg på at vi har så mange vakre gjester. Saken er at det er en maler i landsbyen. Han skal lage en billedsykluls om det moderne mennesket, ved å illustrere hvordan det aktiviserer seg selv. Til det trenger han en modell. Det må være en vakker ung kvinne. Hun skal være iført gule gummistøvler og en tettsittende t-shirt (og ikke mer), og leke med golfkøller. Efter å ha hørt på en lang og omstendelig forklaring har vi lovet å videreformidle forespørselen. Så om du tror du vil passe som modell (iført gule gummistøvler, tettsittende t-shirt og golfkøller) skal du bare ta kontakt.

Det er mørkt om kveldene her samtidig som en masse kjøring er under planlegging. Bamsefar har derfor fått påmontert et sett Hella FF100 "tusenmetere" (bilder av sykkelen kommer - det er yr ute så det blir ikke tatt noen bilder i dag!). Eftersom jeg nekter å ha stygge ekstra brytere påmontert er det hele styrt av en elektronisk (og kontrollert gjennom en annen bryter - mer om dette en annen gang), men resultatet er at ingenting er ukomplisert å montere. Med 2*55 watt tåkelys + 55W nærlys + 55W fjærnlys + 2 * 55W ekstralys skal jeg vel kunne greie å kjøre selv om det ikke er strålende sol. Uansett, det gikk med noen timer på monteringsarbeidet.

Vi hadde besøk av en partner (det er omtalt i innlegget nedenfor) og der gikk det med to timer.

Nå som det er vinter spiser vi vintermat. En tradisjonell oppskrift er å frese opp pancetta (bacon) i tørr panne, ha i pinoli (pinjenøtter), derefter et hode cavolo verza (en mørk vinterkål) kuttet i fine strimler. Helt til slutt litt mozzarella som får smelte sammen med kort pasta (farfalle eller tilsvarende). Ha på litt nykvernet pepper og server med vann fra kilden og en mugge Chianti.

Sånn går nå dagan.

Ribollita

I mitt nye liv her i Toscana lager jeg ribollita på julaften før vi drar til Pisa på midnattsmesse i katedralen. Og noen liker denne tradisjonsrike toskanske suppen så godt at de etterpå spør om oppskriften. Noen av disse igjen får kalde føtter når de leser denne og kommer aldri i gang. Men jeg kan forsikre om at hvis du smører deg med litt tålmodighet, setter på litt god musikk og planlegger nok tid (ikke nødvendigvis til så mye arbeid, men til tilstedeværelse i kjøkkenet), vil du senere få ovasjoner fra gjestene rundt bordet.
Du starter med å klikke på listen for ingredienser (beregnet til 8 personer) som skaffes til veie for å lage ribollita .
Den svarte kålen kan være vanskelig å få tak i i Norge, kan erstattes med savoykål. Og du kan forøvrig justere oppskriften litt her og der slik det passer for deg.
Varm olivenoljen i en stor gryte og ha oppi løk, gulrot og selleri. Fres forsiktig i ca. 10 min. under omrøring. Tilsett purre og hvitløk, fres nye 10 min. Tilsett kål, potet og squash, rør godt og fres nye 10 min. Rør inn bløtlagte bønner, passata, rosmarin, timian og salvie, tørket chili, salt og pepper. Dekk alt med vann (jeg bruker en svak grønnsakbuljong) og la det hele småkoke under lokk i minst 2 timer. Rør inn cavolo nero (el. savoykål) og la det småkoke minst 15 min. til. Rør inn resten av olivenoljen før servering. Da rister du også brødet og gnir det inn med hvitløk. Legg en skive brød i bunnen av hver suppetallerken og øs opp suppen over brødet. Sett nyrevet parmesan på bordet slik at hver kan drysse på suppen etter smak.
Buon apetito! Den store julemiddagen i Italia er første juledag. Noen av middagsgjestene våre ble med på tur på toppen av Verruca dagen etter, og her er de avbildet friske og spreke. Menyen for den store julemiddagen kan du se her:
julemeny

Påsketur

Bildet viser glade gutter og jente(r) på påsketur. Det er tatt i hjertet av vindistriktet Valpolicella. På bordet stå en Ripasso di Valpolicella. Magene er fulle av de herligste retter, og til vår dolce fikk vi en servert noe helt utsøkt, nemlig Recioto. Recioto var en helt ny erfaring, og noe så fantastisk har jeg ikke opplevd siden første natten med Hustruen (men det er en annen (type) historie). Slike nye erfaringer viser hvor utbytterikt en påsketur kan være. Påsketuren er forøvrig dokumentert i stor detalj her.

Men det var da, og Valpolicella er undersøkt. Nå skal nye vinmarker erobres. Årets mål er de (hovedsakelige) hvite fra vinene fra Friuli-Venezia Giulia. Her lages en rekke DOC viner, og i den uunnværlige (engelske utgaven av) Vini d'Italia er det ikke mindre enn 29 viner som tildeles utmerkelsen tre glass (som er den høyeste). Beskrivelse av av de vinene fra området som er verdt å drikke fyller sidene 391 til 472 i guiden. Ytterligere begrunnelse for en tur skulle ikke være nødvendig.

Byen Udine er sentrum i Friuli-Venezia Giulia; ta en titt på kartet.

Basert på tidligere års meget positive erfaringer planlegger vi en utstyrspark bestående av både av biler og motorsykler. Avreise er planlagt fra Montemagno om morgenen onsdag 19. mars. Efter en vellykket tur, og med velfylte mager og bagasjerom, ankommer vi tilbake til Montemagno om eftermiddagen lørdag 22. mars (akkurat i tide for å unngå det italienske påskerushet!). Sjekk kalenderen her for samordning mot påsken.

Planen er å reservere plass på overnattingssteder, og løselig koordinere lunch, slik at enhver kan velge hvor mye samvær som passer. Så langt (det vil si før vi annonserer turen her og nå) er to motorsykler og én bil påmeldt. Vi har ytterligere to motorsykler til leie, og vet hvor vi kan skaffe flere om nødvendig. Flyplassen i Pisa er full av firma som vil leie ut biler.

Dersom dette er noe for deg, kanskje som påskepresang til en som fortjener det men har alt, da skal du kaste deg over tastaturet og sende oss en epost.

Romjulkos

Det norske MC-tidskriftet MC24.no har publisert ytterligere en turbeskrivelse fra Toscana. Det er en rundtur i det lille området av Chianti Colle Senesi hvor man lager Brunello di Montalcino. Artikkelen er her.

Link

Norsk nisse i Toscana

Nissen fra nord har forvillet seg ned til Toscana. Og det på selveste juledagen.

Lillejulaftenmat

Det er noe eget meg etnisk mat; mat som forbausende nok bare de som har spist det i barndommen mener er verdens beste mat. Det kan være smalahovud eller, som i dette tilfellet: Spekauar. Mye godt å si om spekauar, men etnisk, det er det. Og en viktig del av det etniske (for det er det etnisk er): Det er basert på geografisk tilhørighet. Derfor: Spekauar i Montemagno er litt, hva skal vi si...ja, hva skal man si? Men Kvinnene omkring her sier de elsker det, så da så. Men uansett glir spekauar ikke ubemerket inn mellom Prosecco og vino bianco.

Gli rett inn (og derefter ned), det gjør derimot fisken orate. Her er den tilberedt på romersk vis - i en leirgryte.

Juleforberedelser

Det er ikke til å unngå at det blir noen juleforberedelser også her i huset. For eksempel må noen kjøpe inn vinen til julemiddagen.

Østers og Trippa i Lucca

Vår arbeidende gjest i november var heldig; lavsesong med mindre arbeid enn normalt og Sjefen i SiToscana var bortreist i Roma. Ann Helen har vært her før, både som betalende og arbeidende gjest, så nå var tiden inne for å kose seg litt også!

En ettermiddag tok vi turen til Lucca, tuslet rundt i den pittoreske byen og tittet i butikkene. Siden konserten vi hadde planlagt å gå på hadde endret tidspunkt for forestilling, gikk vi istedet på bar og hadde en aperitivo før middag. I Italia drikker man sjelden alkohol uten å spise noe ved siden av, og denne gangen fikk vi servert østers (inkludert i prisen på 3 euro!) sammen med et glass Prosecco (den italienske versjonen av Champagne). Ann Helen hadde aldri smakt østers før, men etter å ha tenkt seg litt om bestemte hun seg for at hun likevel måtte prøve. På bildet kan vi se hvor elegant hun inntok sin første østers!


Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Ann Helen, og til middag bestilte jeg den italienske retten alle har advart meg mot å spise. Etter å ha bodd to år i Italia var det på tide å smake på Trippa (kumage i tomatsaus), som etter alle fordommer viste seg å være grei mat, om enn lite spennende.



Jeg vet ikke om Ann Helen kommer til å bestille østers ved første anledning eller om jeg kommer til å dra på Trippa-festival (arrangeres flere steder i Toscana i oktober), men noen matopplevelser rikere ble vi i allefall!

Vintermat

Nå som det er vinter her og temperaturen kan synke ned mot ti grader selv om dagen, da får vi isteden glede oss over vintergrønnsakene. Den vi setter mest pris på er artisjokker. Til venstre hvordan vi vanligvis serverer dem; med årets olje og litt salt. Men i går skar jeg til hjerter, kokte dem i circa ti minutter mens jeg varmet litt tørket chili i smør og olje. Mens pastaen kokte lå hjertene og surret forsiktig i fettet sammen med litt fersk, finhakket persille. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Fjelltur

Det hele begynner med at jeg våkner av at noen roper på meg. Det er tidlig, og jeg er litt forvirret. Men der hører jeg det igjen - en nabo, kanskje? Tar på meg noen klær og haster til badet, åpner slåene, og titter ut. Først ser jeg ingen og må gni meg i øynene (det er tidlig, tross alt). Så forstår jeg: Det er Bamsefar som roper. Han står der og ser lengselsfullt på meg med dagens føste solstråler på vindskjermen, med splitter ny SAE 80W90 API GL5 hydraulikkolje i girkassen og i kardangen, tanken full av høyoktan bensin, og vil på tur. En rask titt på værmeldingen viser 20 grader og skyfritt; A man has to do what a man has to do!

Jeg har laget et kart med bilder og informasjon; du finner det her. I tillegg kan du klikke på alle bildene for å få se dem i full størrelse.

I tillegg til en villig BMW har jeg også en villig Hustru! Efter en youghurt er hun klar. Egentlig er hun alltid klar, men efter en youghurt er hun helt spesiellt klar! En rask rådslagning og vi blir enige om en tentativ plan. Først østover mot Firenze til Prato. Derefter nordover over et pass i Appeninnene (og ut av Toscana og inn i Emilie Romagna), derefter vestover over en åskam og ned i neste dal, følge dalen sørover over et nytt pass og inn i Toscana igjen, for så å komme ned i Pistoia. Derefter en liten spurt på Autostrada hjem igjen.For å være på den sikre siden legger jeg inn i GPS'en noen spisesteder i området som vi har besøkt tidligere - man vet jo aldri. Nå er det naturligvis et mål i seg selv å spise seg gjennom stadig nye steder, men noen gamle kjenninger er det alltid godt å ha med. Heldigvis fant vi et nytt sted. Men jeg foregriper begivenhetene: La meg beskrive turen.

Første strekket gikk fra Montemagno og via Fi-Pi-Li nesten til Firenze. Det var nesten ikke trafikk på Fi-Pi-Li denne lørdags morgenen så vi suste uforstyrret avgårde i strålende morgensol. Samtaleanlegget vårt er mer enn ti år gammelt, og fungerer fremdeles utmerket. Når man duver behagelig avgårde på en velsmurt BMW snakker vi om alt det vi ikke har tid til å snakke om i hverdagen. Om Huset i Svingen, for eksempel. Ah, der er en skikkelig utfordring!

Vi skulle bare suse gjennom Signa på vei til Prato, hvor vi skulle nyte dagens frokost-kaffe. Når vi er ute på tur starter dagen med at jeg lager meg en cappuccino mens hun slurper i seg sin youghurt. Og så, efter en times tid, da stopper vi og tar hver vår kaffe og én liten dolce. Helst en soglia con ricotta, om mulig. Når kapteinen er på tur alene er øktene to timer av gangen, men når Hustruen er med, da kjører vi omlag en times tid om gangen. Vi får sett mindre terreng og fler mennesker på den måten.
En gjenstridig enveiskjørt gate, i kombinasjon med ikke oppdaterte kart i GPS'en gjorde at vi fikk se mer av Signa enn vi hadde tenkt. Mye mer. Men da Kapteinen ombord endelig sluttet å høre på ordrene fra GPSen og isteden skrudde på hjernen og brukte øynene til å se på skilt og terreng, da fant vi raskt ut av byen. På en litt trist bar var det trøst å få. Som det skulle fremgå av bildet studerer noen kartet i håp om å kunne komme med noen kloke ord neste gang GPS'en leder oss på avveie.

Én ting jeg alltid setter pris på er å kjøre i fjellene om høsten og våren. Da skifter årstiden med høyden. Her nede i Montemagno er de første tegnene på høst så vidt synlige. De første bladene har falt av de største trærne, men en rose blomstrer i hagen. Når vi kom oppover i høyden var det en helt annen historie. Men selv om høstfarvene var overalt, var det nesten bare i gult. Hvorfor er det slik at farvene virker (er?) sterkere i Nord Norge? Har det kanskje noe med typen trær og busker å gjøre?

Uansett, vi kjørte oppover dalen (det vil si nordover) inntil vi kjørte over passet og kom til Castiglione dei Pepoli. Byen ligger nordvendt og det var kald og rått så vi kjørte rett gjennom. Så svingte vi vestover forbi de to sjøene Lago di Brasimone og Lago di Suvina. Begge er regulerte (til vannkraft) og i en vik i den føste ligger det et stort "forskningsinstitutt for energi". Det vil si en atomreaktor.
Her oppe var høstfarvene enda klarere og bartrærne stakk seg ut i sin grønnhet. Det er vakkert med høstfarver og knallblå himmel!

Vel nede fra fjellet kom vi til landsbyen Sambuca Pistoiese. Den ligger inneklemt nederst i dalen og også i gamle dager gikk grensen mellom Toscana og Emilie Romagna her. Derfor ble det bygget en festning som i dag ligger ensom og forlatt høyt der oppe. Derfra er nok utsikten fantastisk så dit skal jeg dra en dag jeg har tid.
Det finnes én trattoria på stedet, og vi hadde lunch. I helgene har de sjømat, men den var ikke så god som den vi tidligere har fått på Trattoria Amalfi som ikke ligger så mange milene herfra. Men antipasti var utmerket, og vi (for en passende definisjon av "vi" i familien) stirret med begjær på fire cm tykke Fiorentia på nabobordet. Det var varmt og godt der inne og hyggelig betjening. Hva mer kan man be om?

Vi følger veien nedover dalen, og kommer til slutt ned til Pistoia. Derfra er det plankekjøring hjem. Forresten: Veien fra Sambuca til Pistoia er den gamle Etruskerveien mellom Toscana og Emilie Romagna (som Romerne overtok og rustet opp. Pistoia selv er etablert der den Romerske veien via Cassia fra Firenze til Lucca møtte denne gamle veien over fjellene. Ah - Romere!
På vei ned mot Pistoia ser vi hele sletten nedenfor oss. Vi har Pistoia rett ned, Prato litt lenger mot venstre, og i det fjerne ser vi Firenze. Det er ubehagelig flatt synes jeg.

Porchetta

Det er ikke til å legge skjul på at vi liker landsbymiddagger i sin alminnelighet. Og da særlig de som arrangeres i Cerageto; vi blir alltid invitert. Det var bare et par måneder siden vi var med på Porchetta in Piazza. De spiser porchetta to ganger i året der oppe, og i dag var dagen for vintermiddagen.
Det er naturligvis en utfordring å ha med seg en vegetarianer på middag hvor helstekt gris står på menyen. Men til primo hadde de laget en aldeles utsøkt soppsaus og til secondo fikk hun en samling oster. Nevnte jeg at soppen var fantastisk?

Derefter gikk vi tur. Det var mer vind enn vanlig, men utsikten mot Alpi Apuane var bra. Dagens budskap er vel at vi skal greie å kreke oss gjennom vinteren.

Horeca

Fagbladet Horeca fokuserer på mat og retter seg mot restauranter, storkjøkken og andre som driver profesjonellt med tillaging, salg og servering av mat. Horeca har nå et vedlegg som handler om en bransje over alle grenser. Det er vanskelig å ikke legge merke til at forsiden prydes av SiToscana. Inne i bladet er det en firesiders artikkel om oss. Du finner hele artikkelen her.

San Gimignano

Det er ikke til å nekte for at vi de siste årene har kommet med en del negative bemerkninger om San Gimignano. Det er ikke tvil om at vi snakker om den mest turistifiserte byen i hele Toscana; det du ser er i bunn og grunn bare kulisser. Det hjalp ikke på vår holdning av vi fikk 103 euro i parkeringsbot der for vår BMW motorsykkel. Men noen italienere bor det da tross alt der oppe på høyden og de må jo spise noe sted. Vi har lett efter en måte å finne de stedene. Anledningen bød seg går.
Noen vi kjenner i Montemagno skulle til området for å kjøpe hvitvin. Vi, det vil si Hustruen og jeg, skulle være med, men hun valgte å bli hjemme for å komme seg efter en liten matforgiftning. Derfor var vi bare fire som efter besøk på en gård som har spesialisert seg på å selge upasteurisert ost, melk, ricotta og smør. Helt ulovlig, naturligvis, men for en smak! Det Gode Liv kommer kommer faktisk foran reglene.

San Gimignano ligger flott til på høyden og tårnene gir et ekstra løft på det hele. Men hvor skal man spise? De lokalkjente visste råd og hadde ringt på forhånd til Enoteca Gustavo (via San Matteo, 29, tlf 0577940057, stengt torsdager). Der presset vi oss gjennom hordene av turister, klemte oss forbi baren, og inn på bakrommet. Og der, der spiste vi rett og slett fantastisk!
Vertskapet fylte store fat med panini med tomater, skinke, peccorino, salsice og alle andre mulige herligheter. Noen kalde, noen varme, men alle helt var utsøkte. Vi startet med en lett Vernaccia før vi dykket ned i en kraftigere, før vi avsluttet med en helt herlig Chianti Classico fra Piggio al Sole. Jeg har aldri kjent en Chianti med så kraftig duft. Til slutt kaffe.
Nå gjenstår bare problemet med parkering. Men nå som jeg vet hvor jeg skal spise blir alt så mye lettere. Når presset av turistene letter skal jeg ta meg en tur på sykkel og lete grundig. Ellers bare må jeg nevne at vertskapet følte seg personlig fornærmet av at New York Times har kalt San Gimignano for "The Manhattan of Tuscany"; de forlangte å få vite hvorfor alt i USA må reduseres til de få tingene de kjenner til.Derefter bar det avgårde for å hente vinen. Eieren viste seg å være en sveitser som ble lei av å jobbe i IBM og isteden kjøpte seg en vingård utenfor San Gimignano. Vi fikk smake både rød og hvit som bare har vært i tankene noen dager (teknisk sett sats, men du verden så godt!). Glasset han holder i hånden er en merlot som ble presset forleden. Han selger beklageligvis ikke til privatpersoner. Bildet helt øverst av San Gimignano er tatt fra terrassen hans.

Høst

Det finnes vel ikke et sikrere tegn på at det snart er høst enn modne druer. Jeg fant disse nå i eftermiddag i nærheten av Certosa da vi var på vei ned til Calci for å spise is. Og is hadde vi virkelig gjort oss fortjent til. I går var vi guide på Marmorturen og i dag av sluttet vi lunchen med tiramisu laget med aprikos istedenfor kaffe og kakao.
Jeg har hatt helgebesøk, og det har vært veldig hyggelig. Vi har hatt en liten guttehelg og tillatt oss å være litt nerdete. Men vi har også mosjonert, og vi har spist. I det hele tatt: Fine greier.
Jeg var redd for at når jeg flyttet til utlandet (enda lengere vekk enn Tromsø!) da ville det bli vanskelig å holde kontakten med gamle venner. Men dengang ei; det er nok kortere fra Norge til Toscana enn fra andre steder og til Tromsø. Takk for besøket.

Mett

Det hele skulle ha startet i Middelalderen. En kappestrid mellom landsbyene i kommunen. En tradisjon alle hadde vært stolt av å holde ved like. Helt konkret: Det hadde vært fint om Calci hadde hatt en 500 år gammel tradisjon på slikt, slik de har borte hos Storebror Pisa. Nå er det jo ingen broer her i kommunen, men derimot mange (oliven)møller. Så der Pisa arrangerer Gioco del Ponte har vi laget oss Gioco del molino. Mens de i Pisa driver med tautrekking (på broen - derav navnet) har vi her en innretning med to store møllestener. Til møllestenene er det festet lange stenger, og utfordringen er å dreie stenene rundt. To landsbyer forsøker å dreie dem hver sin vei. En slags tautrekking, men uten tau; det er Sandra som har tatt bildet av seks pressende herrer. Det stilte seks lag fra kommunen; tre mann pluss en trener på hvert lag. For å skape rette atmosfæren opptrer alle i tidsriktige kostymer (det vil si fra Middelalderen!). Videre, for å vise at Calci ikke er dårligere enn Siena er hver landsby tildelt flagg i forskjellige farver; det hele er nesten som på Piazza del Campo i Siena. Så selv om vi ikke har tradisjon fra Middelalderen har Gioco del Molino noen tiår å vise til; om noen hundre år vil det være en flere hundre år gammel tradisjon! Lagene er vist på kartet nedenfor.
Klikk her for et større kart
Bildene fra prisutdelingen skulle vise at vinnerne ikke var noen smågutter, og sammen hadde en perfekt kombinasjon av store muskler og store mager; skal man vinne i Gioco del molino må laget både ha stor styrke for å dytte det andre laget unna, og stor masse for ikke å bli dyttet på.Nå finnes det store og sterke folk i Montemagno, men noen fant ut at eftersom Montemagno aldri har vunnet burde vi leie inn tre profesjonelle gladiatorer til å kjempe for oss. Én en snekker, én er smed, og den siste bilmekaniker (han hadde i det minste en (stor) bilmotor tatovert på hele overarmen). Investeringen i gladiatorer viste seg å være smart: "Vi" vant overlegent!
Hva annet kan Montemagno gjøre enn å arrangere middag? Kravet for å kunne delta i middagen er at man enten bor fast i Montemagno, eller er Montemagno DOC; født og oppvokst i landsbyen. Egentlig er DOC en kvalitetsbetegnelse (som brukes på vin) som, blant annet, inkluderer opprinnelse. Trattoria di Montemagno ble fylt til randen av 70 glade Montemagnesere som feiret seieren, pluss tre tilfredse gladiatorer.Som antipasti fikk vi crostini, cipolline, prosciutto og salame. To primi: Lasagne og pasta med en tomat-soppsaus. To secondi: roastbiff og arista (la oss kalle det svinestek minus kokte grønnsaker, kokte poteter, surkål, tyttebærsyltetøy og brun saus). Til slutt tiramisu. Vi holdt oss til husets røde, men den gjorde absolutt nytten. Resultatet var forutsigbart: Mett, mett, mett. Men hva snakker man om når man sitter samnen med Maria og andre naboer og spiser? Maria fortalte med stor innlevelse om 1. mai 1964 da landsbyen spiste stor lunch og hun ikke kunne delta; 40 år er ikke nok til å komme over en slik skuffelse! Og så ville hun vite om jeg hadde laget fagioli all'uccelletto dagen i forveien. At jeg svarte ja spilte ingen rolle: Hun inviterte oss umiddelbart til lunch på søndag. Men, la hun til advarende: Dette kommer jo litt brått på så jeg må se hva annet enn bønner jeg har i kjøleskapet. Det viste seg at hun hadde oliven, tomater med ansjos og mozzarella til antipasti. Til primo pasta con funghi porcini, derefter både arista (svinesteken igjen) og stekt kylling. Til slutt macedonia (ferskenbiter marinert i vin santo) og hjemmelaget eplekake. Husets røde, en ti år gammel Supertoscaner, Moscato d'Asti, vin santo, limoncello. Mett, mett, mett.Men helgens mateventyr var ikke riktig over. Selv om vi ikke hadde behov for middag efter den digre lunchen, dro vi på mat-messe. Saken er at i helgene arrangeres det utallige sagra rundt omkring i Toscana (og i hele Italia vil jeg tro). Denne helgen (og neste!) fant vi ut at det var Sagra delle polenta i Agnano (noen kilometer øst for Calci) og Sagra della Bistecca i Buti (på andre siden av Monte Pisani). Vi startet i Agnano. Der hadde de mye mer enn polenta; slakteren på bildet nedenfor skjærer opp Fiorentina. Og til høyre er det masse salsicce. Hustruen prøvesmakte kjøttet og kunne fortelle at det var fantastisk saftig og mørt. Derefter videre til Buti hvor noen hundre innbyggere hadde satt seg til bords for å meske seg i det menyen lovet skulle være 600 grams Fiorentina. Så vidt vi kan se så er de nok 600 gram alle de bistecca som ligger klar til servering. Han spurte forresten hvor vi kom fra, og da Hustruen svarte at vi var fra Norge, da spurte han om vi var fra Calci. For Liana i butikken i Montemagno hadde fortalt ham at det fantes noen uvanlig initiativrike nordmenn i Montemagno. Hva kan man si? Til tross for at vi til det kjedsommelige snakker om hvor opptatt man er av maten her i Italia ble vi overrasket over å finne flere hundre samlet for å delta i Sagra della Bistecca på en så liten plass som Cascine di Buti. Men på den andre side: Kan man få seg en ekte fiorentina laget med omhu, ja da kan man tillate seg å reise et stykke. Men i morgen, da er det mandag, og da begynner hverdagen. Riktignok blir det en syvretters middag på mandag, men på tirsdag, da er det hverdag......

Hjemme

Da vi kom hjem var fiknene helt på grensen; vi kan tydelig se en dråpe med saft som kommer ut; ordet saft er ikke dekkende: Sukkerlake er nok bedre. Det idéelle er å plukke en dag eller to tidligere. Men da var vi på Nesodden (utenfor Oslo); utsikten fra Nesodden mot Oslo sentrum er meget bra. Jeg plukket fire kilo fiken, tilsatte to kilo sukker (efter å ha diskutert saken med naboen, naturligvis) og fylte mange glass med syltetøy. Bortsett fra mitt eget sitronsyltetøy er det intet syltetøy i verden som er bedre enn mitt fikensyltetøy. Bildet av Oslo fra terrassen er tatt med vidvinkel sent om kvelden (ISO 800, f/9 i 20 sekunder) og demonstrerer behovet for stativ.

Luringen

Slik ser Dronningen i Montemagno ut efter en herlig lunch på Serra di Sotto.

Sesong

Vi har efterhvert blitt så fine på det at vi bare spiser sesongens frukt og grønnsaker. Det betyr at vi ikke spiser artisjokker nå om sommeren og lite tomater om vinteren (ingen regel uten unntak). Akkurat nå er fiknene modne; de serveres med prosciutto og et glass prosecco.

Notte di San Lorenzo

Som kjent (?) passerer jorden hvert år midt i august gjennom et belte med meteoritter slik at det er lett å se stjerneskudd. Her heter natten til 10. august Notte di San Lorenzo til ære for helgenen med samme navn. Over hele Italia drar folk opp på fjelltopper for å se efter stjerneskudd. Og vi ble med.
Det hele startet med en rundtur i Montemagno hvor Renzo (kortformen av Lorenzo; passende navn for en slik kveld!) forklarte om landsyens historie. Derefter en rask gåtur opp til Podere di sant'Allesandro (eiet nedenfor Verruca) hvor vi spiste middag. Konseptet med matpakke når man er på tur er helt ukjent; med en bil hadde de fraktet opp fersk focaccia, tykke brødskiver dynket i tomat, hvitløk og olje overdrysset med fersk basilikum, tre enorme vannmeloner, 30 liter vann, tre helt ferske bjørnebærtærter, samt en 12-liters dunk med frisk hvitvin. Vi spiste oss sprengmette.
Derefter klatret vi opp på selve festningen. Renzo viste oss omkring både ute og inne. Nå var klokken blitt halv ett og vi la oss ned i gresset for å se efter stjerneskudd. Vi så fem! Eftersom det gir lykke må jeg nok kjøpe en Lottokupong til uken.
Det andre bildet viser Sandra, Federico og Stefano med Renzo på andre siden av bordet. Tilbake i Montemagno litt før klokken to.

En perle

Hva som er det som gjør at vi (det vil si Hustruen og jeg) faller for noen steder men finner andre helt uinteressante? Kanskje kan jeg forklare det med at jeg husker veldig godt han som sa at han ikke syntes noe særlig om å spise på Trattoria di Montemagno fordi han aldri hadde hatt en gurmét-opplevelse der. Hvilket helt sikkert er riktig, men man går jo dit for stemningen. Uansett, i går fant vi en perle av et sted å spise.

Det var en slags bar, men med litt kokemuligheter og store bord (av elendig plastkvalitet). Vi hadde lett rundt i badebyen San Vincenzo en stund på jakt efter middag. Men det er badeby, og ingen mangel på steder med stearinlys på bordene, livrékledte kelnere, og menyer på tysk. Stilig, bevares, men ikke noe for oss. Vi hadde gitt opp da vi begge fikk øye på noen plaststoler nede i en sidegate; plaststoler er et sikkert ikke-turist tegn, så vi svingte ned.

Vår opplevelse kan best beskrives ved å fortelle at kelneren, som var en gutt på circa 17 år, spurte om jeg syntes risottoen med sjømat var god. Da jeg sa den var fantastisk lyste han opp som en sol og sa stolt Mamma lager den hjemme og så tar vi den med hit! Borte i baren sto Mamma og fulgte nøye med og da jeg smilte og vinket kneiste hun stolt med nakken mens Pappa nikket fornøyd.
Så om du noen gang er i San Vincenzo anbefaler vi La Baracchina i Via del Faro. Detaljer her. Som du ser om du følger linken ligger La Baracchino mindre enn 10 meter fra Middelhavet. Men det er altså ingen meny på tysk, ingen duk på bordet, ingen stearinlys og det beste de har å tilby er Mammas risotto con frutta di mare.

Ost og ricotta

Det er ikke lett å være utlending; jeg husker en student som ganske forbløffet fortalte meg tirdag 18. mai at alle butikkene hadde vært stengt på mandag. Nesten slik følte vi det i dag. Som kjent (?) er det fra 28. juli til 6. august Fiera di S. Ermolao. Saken er at i (den store) kirken i Calci ligger restene av Santo Patrono Ermolao Martire, og han er derfor den som passer på oss. I hans ære holdes det hvert år en fest, i månedskiftet juni - august. Mye å se; det som jeg fant mest interessant var han som laget ost og ricotta fra sauemelk.
Melken varmes (til ca 40 grader) og tilsettes løpen. Bildet vil venstre er tatt mens han former osten i gryten. Han strødde på salt og sa at om en ukes tid er osten (som da naturligvis er en pecorino) klar til å spises.
Dernest kokte han opp mysen igjen og da kan man skumme av ricottaen; ricotta betyr jo "kokt igjen" (ri-cotta). Interessen fra folk var upåklagelig.Vi hadde gjort noe ingen andre i Calci har gjort i dag, vi har spist en stor lunch, og fylt på med kake og hvitvin i femtiden. Da resten av befolkningen i Calci gikk for å gasse seg, da gikk vi hjem. Men neste år skal vi møte opp skrubbsultne!

Merenda hos Ian og Heather